Unionsoppløsningen

Norge og Sverige var likestilte i unionen, men Kongen var fra Sverige og i tillegg styrtes all utenrikspolitikk derfra, noe som gjorde at Sverige ble sett på som en "storebror". Den norske handelsflåten var blant de tre største i verden, dermed fremmet dette et ønske om å ha nordmenn i utlandet for å hjelpe norske båter inn i fremmede havner. I 1905 klarte Norge å rive seg løs fra den 91 år gamle unionstida med Sverige. Dette skjedde ved at Regjeringen til statsministeren Christian Michelsen, som bestod av høyre- og venstrefolk som var i mot unionen, vedtok en lov om å opprette et eget norsk konsulatvesen. Regjeringen gikk av i protest fordi Kongen nektet å godkjenne loven. Ingen ville samarbeide med Kongen, noe som gjorde at han ikke klarte å utpeke ny regjering.
7.junivedtaket ble en realitet der Kong Oscar 2. måtte gå av som norsk konge, fordi han ikke klarte å danne en ny regjering som han i følge Grunnloven var pålagt å gjøre. I august 1905 arrangerte stortinget avstemning om oppløsning av unionen, 368 208 nordmenn stemte for oppløsning av unionen og kun 184 stemte mot oppløsing. Sverige hadde krav om at de fleste norske festningene måtte rives langs svenskegrensen for at de skulle godta unionsoppløsningen.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License