Tidlig Moderne Tid

Tidlig moderne historie (1536-1814)

Gjennom vekst til selvstendighet

Tidlig moderne historie inkluderer den europeiske renessanse, den protestantiske reformasjon og begynnelsen på opplysningstiden. Store endringer var igangsatt og framveksten innenfor vitenskap og teknologi var enorm. Nettopp på grunn av dette ble middelalderen gradvis avrundet og Europa sto klar for en ny periode. Overgangen til tidlig moderne tid foregår litt etter litt og regnes fra slutten av 1400-tallet eller tidlig på 1500-tallet. Slutten på tidlig moderne tid er ofte assosiert med starten på den industrielle revolusjon eller den franske revolusjon som åpnet for den napoleonske tid og moderne Europa.

Kalmarunionen og lydriketiden (1537-1660)

Fra 1536 til 1814 var Norge i stor grad underlagt dansk styre. Denne perioden i Norges historie regnes fra reformasjonen og underordningen under Danmark i 1537 og slutter med selvstendigheten i 1814. Bakgrunnen for norsk underordning under Danmark lå i den nordiske unionen fra 1397; Kalmarunionen. I 1536 avtalte kongen og den danske adelen i fellesskap at Norge skulle bli et lydrike under Danmark. Dette ble gjennomført med militær makt året etter. Dette medførte også at den katolske kirkeorganisasjonen ble avskaffet og reformasjonen innført etter kongelig initiativ. Og her kommer første underkategori for tidlig moderne tid, nemlig «lydriketiden». Her hadde Danmark blitt den dominerende parten. Allerede på begynnelsen av 1500-tallet løsrev Sverige seg permanent fra denne unionen, mens de norske politiske elitene ikke var i stand til å gjøre det samme.

Innenfor Kalmarunionen hadde alle de tre rikene sine egne riksråd. De tre rikene hadde også formell status som selvstendige riker under en felles konge. Men på riksmøtet i København 1536 måtte Christian 3 i den såkalte "Norgesparagrafen" love den danske adelen at Norge skulle opphøre å være selvstendig rike, men for fremtiden være underordnet Danmarks krone.

monument över kalmarunionen - Fredrik Rubensson

Den såkalte lydriketiden kom likevel ikke til å bety en fullstendig innlemmelse av Norge under Danmark, men den tidligere forholdsvis frie stilling i unionen ble sterkt begrenset. Dette skyldtes at det norske riksrådet ikke lenger ble innkalt, og at den norske kirkeprovinsen ble avskaffet ved reformasjonen – det vil si overgangen fra katolisisme til protestantisme i mange europeiske land på 1500-tallet.

Den tette politiske tilknytningen til Danmark gjorde at Norge ble trukket inn i de krigene som ble ført med Sverige om makten i Østersjøen og på Nordkalotten. Den nordiske sjuårskrigen som varte fra 1563 til 1570 rammet Norge hardt, mens man merket mindre til Kalmarkrigen som var i 1611 til 1613. Ingen av disse krigene førte til noen territoriale endringer, men de viste hvor svakt riket var militært. Dette var bakgrunnen for at en egen norsk hær ble besluttet opprettet, endelig organisert i 1641 med 6300 bondesoldater, 500 ryttere samt borgervæpningen i byene.

I løpet av middelalderen ble forestillingen om kongens guddommelige rett fremmet av adelen. Adelen hadde såpass stor makt i det føydale systemet at dette var mer en nok mulig. Noen av de mest merkbare politiske endringene var nok avskaffelsen av livegenskapen og krystalliseringen av kongedømmer til nasjonalstater. Kanskje mest betydningsfullt med begynnelsen av reformasjonen ble oppfatningen av kristendommen som en felles politisk eksistens ødelagt. Mange konger og herskere benyttet denne forandringen i verdensforståelsen til å ytterligere sikre herredømme over sine områder. I Norge hadde ikke dette noe særlig stor betydning. Norge er et land med store fjell og dype daler og lang avstand mellom eventuelle gårder. Det var derfor ikke mulig for riddere og lignende å skulle patruljere mellom gårdene og holde styr på ting. Både dagens Norge, Sverige og Finland var preget av en friere stilling for bøndene, svakere adel og en mer differensiert økonomi, altså en mer forskjellig, allsidig og mangfoldig økonomi.

Ade(len)

Den danske adelen kom i nært samarbeid med kongemakten til å forsterke sin maktstilling i Norge etter 1537. De kom blant annet til å dominere det norske lenssystemet og sikre seg inntekter fra Norge.

Administrativt var Norge i perioden delt inn i ca. 20 len av forskjellig størrelse. De ble styrt av lensherrer på vegne av kongen. Vilkårene for å administrere et len kunne variere. Viktigst var slottslenene, som var store enheter knyttet til de viktigste byene og militære anleggene (Båhuslen, Akershus, Bergenhus og Trondheim len). Disse lenene fikk kongemakten i løpet av perioden bedre økonomisk kontroll over, ved at lensherrene i økende grad var pliktig til å levere regnskap over inntekter og utgifter, for så å beholde en viss andel av overskuddet. Dette sto i motsetning til ordningen tidligere i perioden, da lensherren mottok lenet mot en fast avgift, og selv kunne beholde resten av overskuddet.

Lensherrens fremste medhjelper var fogden, som sto for mye av den praktiske forvaltningen i sine embetsdistrikter (fogderier). Fogden var i utgangspunktet personlig knyttet til lensherren. De tette båndene mellom lensherre og fogd kunne føre til embetsmisbruk og korrupsjon.

Eneveldet (1660–1814)

Fram til 1660 var Danmark styrt av kongen og riksrådet, som besto av representanter for den danske adelen. I 1660 brøt det ut en omfattende politisk og økonomisk krise for Danmark, på grunn av krigene med Sverige. I et forsøk på å finne en løsning på krisen kalte kongen, Fredrik 3, sammen et nasjonalt stendermøte. Kongen fremmet forslag om å øke skattene i et forsøk på å berge rikets økonomi. Storparten av forsamlingen støttet kongens forslag, med unntak av adelen, som ikke var interessert i å bidra med skatter. De ønsket ikke å gi opp sitt privilegium om skattefrihet. Resultatet var at kongen gjennomførte ett kupp som gjorde at adelen ble politisk umyndiggjort. Representanter for Danmarks stender hyllet Frederik 3 som arvekonge høsten 1660, og overlot til ham å gi rikene en ny forfatning. Den danske adelens maktstilling ble dermed svekket og grunnlaget lagt for den eneveldige kongemakten som skulle prege resten av unionstiden med Danmark.

Embetsstanden får mer makt

Enevelde i riket påvirket ikke Norges stilling overfor Danmark i noe særlig grad, i og med at Norge ble styrt fra København, med dansker i alle ledende stillinger, var forholdene i praksis de samme som tidligere. Riksrådet ble oppløst, og nå styrte kongen sammen med kollegier("departementer") han selv oppnevnte. I disse regjeringskollegiene ble både danske og norske saker behandlet, men kongen avgjorde det endelige utfallet av sakene.
All økonomisk, militær, og politisk makt skulle nå samles hos den eneveldige kongen som skulle styre rikene som én stat fra København. Man så også et behov for midlertidige statsinstitusjoner som hadde myndighet over Norge, når forbindelsen mellom Danmark-Norge ble brutt under krig. Stattholderembetet, som ble etablert i 1570-årene, hadde periodevis reell makt, men sto i lange perioder ubesatt.

Spent forhold til Sverige

I tiden fra 1670 til 1730 var Danmark-Norges utenrikspolitikk preget av det spente forhold til Sverige. Danmark ønsket å vinne tilbake tapte områder, og dette førte til den skåniske krig, som varte fra 1675 til 1679. Krigen endte dog uten noen territoriale forandringer.
Den store nordiske krig(1709-1720) førte heller ikke til gjennvinning av tapte områder for Danmark-Norge. Heller ikke Danmark-Norges deltagelse i Den store nordiske krig (1709–20) brakte grenseendringer.

Gjennom oppmålings- og kartleggingsarbeid fram mot 1750-tallet ble uavklarte grenseforhold i nordområdene avklart, og ble traktatfestet i 1751. Samenes rett til fri reindrift og ferdsel er et eksempel på et viktig resultat av dette.

Krig med Storbritannia

Fra 1793 til 1815 var Storbritannia i nesten sammenhengende krig med det revolusjonære Frankrike. Napoleon, Frankrikes keiser, satte fra 1. januar 1807 i verk den såkalte "fastlandsblokaden", som skulle utelukke England fra enhver forbindelse med kontinentet. Napoleon ville tvinge Danmark/Norge til å delta, mens England var redd for at Frankrike skulle få fatt i den dansk/norske flåten, som den gang hørte til de betydeligste i Europa. Engelskmennene besluttet derfor å slå til så hurtig som mulig, og en engelsk utsending kom til København og forlangte den dansk/norske flåten utlevert til England. Den 2. september 1807 startet britene et bombardement av København som endte med at Danmark måtte utlevere den dansk-norske flåten til Storbritannia, det såkalte Flåteranet.

Angrepet på København og bortføringen av flåten førte til at Frederik 6 erklærte Storbritannia krig. En krig med Storbritannia var ruinerende for Norges handel og skipsfart, fordi trelasteksporten stoppet opp og fordi Storbritannia som herre på havet kunne stoppe Norges handel med andre land. Fra 1809 åpnet Storbritannia for norske fartøyer gjennom lisensfarten. Dette lettet de økonomiske vanskelighetene noe, og skapte til dels en kunstig høykonjunktur.
Skjebnen til Danmark-Norge var knyttet til utfallet i Napoleonskrigene; ble Napoleon beseiret, ville Norge etter alle solemerker være tapt for Danmark. Dette hang sammen med at Sverige fikk støtte fra Storbritannia og Russland i sitt krav om Norge som erstatning for Finland, som svenskene tapte ved å slutte seg til Napoleons motstandere. Napoleon tapte krigen, og slutten på Danmark-Norge var et faktum. Ved Kielfreden 14. januar 1814 ble så Norge avstått til Sverige, mens Danmark beholdt Island, Færøyene og Grønland.

Merkantilisme og by-privilegier

Merkantilistiske grunnsetninger preget næringslovgivningen gjennom størstedelen av enevoldstiden. Det ble bevisst lagt opp til en helstatspolitikk der Danmark og Norge skulle utgjøre en økonomisk enhet.
Ved byprivilegiene av 1662 ble all trelasthandel konsentrert i byene, der borgerne fikk enerett til å kjøpe trelast av bønder og sagbrukseiere. Ved byprivilegiene av 1662 fikk hver by sitt faste område der den hadde enerett til handelen. For eksempel fikk Christiania størstedelen av Østlandet, mens Kristiansand fikk Sørlandet, og Bergen fikk Vestlandet. Denne tendensen førte til flere strider mellom byer og ladesteder. Spesielt på Sørlandet, hvor trelasthandelen hadde skapt flere velfungerende ladesteder.
Ikke alle hadde rett til å drive med handel i byene, det var bare de som hadde borgerskap. Som regel gikk borgerskapet i arv fra far til sønn, men også enker kunne overta virksomheten etter sin avdøde mann. De fleste av dem var etterkommere av innvandrere fra Danmark, Nord-Tyskland, Nederland og Skottland, borgerstanden utgjorde derfor en svært lukket krets. Under borgerne stod høkerne, som hadde rett til å drive småhandel med visse varer.
Det norske næringslivets utvikling hadde en alvorlig hindring; mangle på kapital. Men på 1600-tallet ble jernverkene utvidet, og det ble gjort flere kobberfunn. Røros og Løkken gruver ga til sine tider godt utbytte, og fisket ga i denne perioden bra utbytte. De nye fangstmetodene, line og garn, kunne i gode fiskeår bidra til at tørrfisk- og klippfiskeksporten ga rikt utbytte både til produsenter og kjøpmenn.
Etter regjeringsskiftet 1784 skjedde det en liberalisering av økonomien. Mange handelsreguleringer ble opphevet, for eksempel ble handelen på Finnmark frigitt i 1789, hånd i hånd med at Tromsø, Hammerfest og Vardø fikk byprivilegier.

Bønder og sosiale forskjeller

Den sterke folkeveksten i perioden førte fra midten av 1600-tallet til en sterk sosial og økonomisk differensiering i bondesamfunnet. Nye sosiale grupper var husmenn og strandsittere. Felles for disse gruppene var at de ikke eide eller leide matrikulert jord fordi deres bruk var så små at det ikke var hensiktsmessig å skattlegge dem. I stedet var brukene skilt ut fra større, matrikulerte gårder, og husmennene og strandsitterene hadde økonomiske forpliktelser i form av leie og/eller pliktarbeid overfor eierne av disse gårdene.
På Østlandet og deler av Trøndelag kunne pliktarbeidet bli omfattende, og den sosiale avstanden mellom bonde- og husmannshusholdet ble stor. På Vestlandet var forskjellene mellom disse sosiale gruppene langt mindre, det samme gjaldt omfanget av pliktarbeid og andre ytelser. Husmenn og strandsittere utgjorde en arbeidskraftreserve som delvis hadde sitt utkomme fra jordbruk, men også hadde inntekter fra håndverk, tømmernæring, fiske og arbeid i bergverkssektoren.

Nasjonal orientering

Borgerskapet ble stadig mer patriotisk og nasjonalt orientert i løpet av 1700-tallet. En av grunnene til dette er den økonomiske fremgangen. Hovedgrunnen ansees derimot å være den voksende motstanden mot riksstyrets interesse for å gjøre København til det økonomiske midtpunktet i helstaten. Trelastpartisitatet på Østlandet støttet ønsket om en egen norsk bank, og et eget norsk universitet. Dette var fordi behovet for egne kredittinstutisjoner var veldig stort.
Regjeringen var redd for å svekke unionen og gi Norge en friere stilling, og derfor ble ikke ønskene imøtekommet. Nordmenns selvfølelse gjorde at det ble en stor interesse for norsk kultur og historie. Det var mest interesse for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskad i Tromdheim, og Det Norske Selskab i København. Sensuren ble opphevet i 1772, og det kom et stort antall patriotiske tekster.
Man kunne ikke snakke om noen større samlet opposisjon mot dansk styre i Norge, selv om bønder og borgere viste stor misnøye. For trelastpatrisiatet på Sør og Østlandet var ikke ideen om løsrivelse fra Danmark og samarbeid med Sverige fremmed.

Brudd med Danmark

Da arveprins Christian Frederik fikk meldingen om Kielfreden og avståelsen fra Norge, nektet han å samarbeide. Han hadde planer om å bli konge, men måtte bøye seg for Georg Sverdrups argumentasjon på Eidsvoll 16. februar. Sverdrup hevdet at suvereniteten var gått tilbake til det norske folk.

10.april på Eidsvoll kom 112 representanter til en riksforsamling. Dette var 59 embetsmenn, 16 forretningsmenn og 37 bønder. Noen mente at man ikke kunne bevare en selvstendig norsk stat mot stormaktens vilje, og at man derfor burde om gode vilkår i en union med Sverige. Denne gruppen hadde grev Wedel Jarlsberg som sin leder, og fikk navnet unionspartiet. Selvstendighetspartiet (Christian Magnus Falsen og Georg Sverdrup) var bland dem som støttet Christian Frederik. Under grunnlovsarbeidet var det ikke et slikt partiskille, og forsamlingen var enig om de fleste prinsipper. Grunnloven ble Vedtatt 17.mai 1814, og Christian Frederik ble valgt til norsk konge.

For å prøve å sette seg i besittelse av Norge, krevde Karl Johan å få stormaktens støtte til en gjennomføring av Kieltraktaten, og prøvde å presse Christian Frederik til å gi etter. Meglingen mellom Norge og Sverige førte ikke til noe positivt resultat, og Karl Johan lot den svenske hæren gå inn i Norge. Svenskene var overlegne, og 14.august ble det bestemt at Christian Frederik skulle takke for seg som norsk konge. I stedet skulle et overordentlig storting sammenkalles. Stortingets president, Wilhelm F. K. Christie, ledet de vanskelige forhandlingene på en eksepsjonell måte.
Unionen mellom Norge og Sverige ble i prinsippet vedtatt 20.oktober, og Karl 13 ble valgt som konge 4.november.