Senmiddelalderen

Riksrådet var satt sammen av høyadel og høygestlige, og skulle fungere som formyndere for unge konger, og som et "kongsråd" for kongene. Det var en maktkam mellom kongen og riksrådet, der kongen på sin side vill fungere så uavhenging av rådet som mulig og motsatt. Dette er et samlet perspektiv på den nordiske politikken i senmiddelalderen. På den ene siden har vi et Monarktisk program som står for mest mulig kongemakt. på den andre siden er riksrådskonstitusjonalismen, som gir makten til riksrådet.

Det Norske rådet skiller seg ut ved at det ikke var så sterkt som Sveriges og Danmaks råd. I tillegg hadde de en merkesak. Nemlig å begrense Hansaene fremstøt og rettigheter innenfor handel.(fisk).

Der kongedømmet mistet makt i bygd og by p.g.a høyere selvstyring, led ikke kirken den samme skjebnen. Kirken måttte alikevell underkaste deg pavens provisjonsmyndighet, og mistet retten til å velge egne biskoper. Den dansk-norske kongens samarbeid med paven gjorde riktignok at dette påvirket Norge i liten grad, forutenom i Oslo der utenlandske høvedsmenn var vanlig.

Langt "farligere" var trusselen mot slutten av senmiddelalderen der kongemakten sympatiserte med den lutheranske tro, som ville beskjære kirkens økonomiske og politiske rettigheter.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License