Norsk etterkrigstid og fram til dagens velferdsnorge

Innhold:
- Etterkrigstid og gjenreisning
- Samarbeids og forhandlingsstaten
- Økonomisk vekst (1945-80)
* Fra knapphet til velstand
* Industrialisering og urbanisering
- Det nye velferdssamfunnet
* Utjevning og utbygging av velferd
- Kulturell utvikling
- Norges internasjonale stilling
*Nato og kald krig
* Europeisk samarbeid
* Maritim ekspansjon
- Fornying og modernisering
* Liberalisering
- Velstandstoppen
* Ekspansiv vekst og endring i arbeidsmønsteret
- En bærekraftig velferdsstat
* Utjevning eller ulikhet?
* Likestilling
- Globalisering
* Et multikulturellt samfunn
- Identiteter fra moderne Norge

Tiårene etter annen verdenskrig har vært en stor vekstperiode i Norges historie. Den årlige verdien av produksjon og tjenester var mer enn ti ganger så høy i 2010 som da krigen tok slutt. Vekstperioden har ført med seg økt velstand, likestilling og frihet. Politisk har Norge gått fra Arbeiderpartiets dominans i etterkrigsårene til framvekst av nye partier og et mer nyliberalistisk tankesett. Utenrikspolitisk har Norge tatt en mer aktiv rolle, bland annet gjennom deltakelse i NATO, integrasjon i det europeiske samarbeidet og internasjonal bistand. Idag er Norge kåret til verdens beste og tryggeste land å bo. Vi skal se nærmere på Norges lange sprang fra krigs- og gjenreisningstidens mangelsamfunn til det velstandslandet det er blitt i dag.

Tiden etter 1945

- 1945 - jubelår i Norge
7.mai 1945 kapitulerte tyskerne og dagen etter, frigjøringsdagen, kunne folk juble over at 5 års okkupasjon var over. 7.juni ønsket nordmenn kong Håkon 7. vel hjem fra utlendighet. Kongen reiste så landet rundt for å se på ødeleggelsene og sette seg inn i arbeidet med å bygge landet opp igjen. Selv om Norge ble spart for de største påkjenningene sammenlignet med andre land hadde krigens handlinger gått sterkt utover mange byer og tettsteder, særlig langs kysten. I Finnmark og Nord-Troms hadde tyskerne etter den sovjetiske invajsonen i 1944 brukt den brente jords taktikk, og nesten all bebyggelse var jevnet med jorden. Broer var sprengt, fabrikker krigsskadd, skip senket og fiskebåter brent. Produksjon lå mer eller mindre nede på grunn av slitasje og mangel på råvarer. Gjenoppbygging av produksjonsutstyr og kommunikasjoner, arbeidsplasser og boliger fikk høyeste prioritet.

null_88737a.jpg

Gjenreisning
To-tre tiår etter krigen var Norge i stabil vekst. Det var få tilbakeslag men arbeidsledighet var ukjent. Næringsstrukturen og folks yrkestilknytning gjennomgikk store omveltninger. Det ble en sterk industriell ekspansjon som førte til at folk flyttet fra bygder og utkant-Norge til byer og tettsteder.
Krigen kostet Norge 17,5 milliarder førkrigskroner hvor de største tapene var eksportnæringer, skipsfart, hvalfangst, fiske og industri. (30-60 %).
140 000 personerr hadde under krigen jobbet for tyskerne eller deltatt i krigsinnsats. I tillegg hadde tyskerne trukket ut 11 milliarder ut av Norges Bank. Nordmenn fryktet en konjunkturutvikling slik som etter 1. verdenskrig.

Gjenreisningen ble egentlig en kort episode i norsk samfunnsliv. Nasjonalproduktet og det private forbruket kom opp på førkrigsnivå i løpet av det første etterkrigsåret. Industrien og fiskeriene nådde produksjonsnivået fra 1939 i 1947, og jordbruket i 1948. Eksport utgjorde i 1947 større andel av nasjonalproduktet enn før krigen. Flåten hadde også større tonnasje i 1949 enn før krigen. Gjenreisningen av boliger i byer tok lengre tid.

1953 var slutten på etterkrigstiden. Det oppsto ikke sysselsettingsproblemer slik politikere og økonomer hadde anslått. Det ble tvert i mot mangel på arbeidskraft, slik at produksjonskapasiteen ikke kunne utnyttes maksimalt. Det oppstod frykt for inflasjon, men det ble holdt i sjakk ved rasjonering og stramt reguleringssystem. Noe som ble opprettholdt til tidlig 1950-årene. 1950 årene, "nøysomhetens periode" var preget av kampanjer for økt produktivitet og hardt arbeid, lønnsmoderasjon og statlig tilbakeholdenhet med gjennomgripende sosiale reformer. 1960 årene blir derimot betegnet som "optimismens tiår" og var preget av alminnelig velstand i landet. Det var økonomisk vekst og velstandes fordeling som sto i fokus. Folk var opptatt av velstandsspredningen og bygningen av og videreutviklingen av den norske velferdsstaten. På bakgrunnen av den dominerende forestillingen om automatisk og evig vekst oppstod det på slutten av 60-årene en debatt. Debatten gikk ut på om det var nødvendig med vekst eller om samfunnet kunne innstille seg på "nullvekst". Mange politikere og forskere mente at grunnen til at etterkrigstiden gikk så bra i Norge var den aktive statlige styringen og i den keynesianske konjunkturpolitikken.

Viktige politiske hendelser:
1945-1965: Arbeidspartiets storhetstid. Einar Gerhardsen. Arbeidpartiet ønsker storindustrialisering under statelig ledelse, sterke planøkonomiske styringsinstrumenter og vide fullmakter til statlige forvaltignsorganer. "Ettpartistaten" Jens Arup Seip.
1945-1981: Sosialdemokratiets epoke. Stor og aktiv stat, planpolitikk og konjunkturregulering, kollektive løsninger, velferdsvekst og utjevning i offentlig regi.
1949: Norge medlem av NATO sterkt. Sterkt integrert i NATOs fellesforsvar.
1970-årene: Høyrebølge. Radikalisme.
1980-tallet: Nyliberalismen satte preg på hele den vestlige verden. Politisk skifte: Arbeiderpartiets storhetstid var over. Høyre og Kåre Villok tok over.
EU: nei-flertall i 1972 og 1994.
1994: EØS-avtalen. Preget av beslutninger fattet i EU.
1939-1945: Krigen førte Norge til radikalisering. Kommunismen fikk sterk oppslutning.
1961: Nytt parti på venstresiden: Sosialistisk Folkeparti. Strid om utenriks og sikkerhetsplitikken. SF fikk 2,5 % av stemmene og det var nok til at flertallet gikk tapt for Arbeiderpariet. Da ble Arbeiderpariet og gruppen av borgerlige partier like store. 74 mandater hver, med SF "på vippen".

Samarbeids og forhandlingsstaten:

Det politiske og parlamentariske liv var i de første 25 årene etter krigen stabilt. Arbeiderpartiet satt med makten frem til 1965, med storhetstid fra 1945 til 1965. De to hovedblokkene i politikken, den sosialistiske og den borgerlige var jevnstore hele perioden. I de første etterkrigsårene samarbeidet de om gjenreisning, men fra 1947 til 1953 var det ny strid angående næringspolitikken, planøkonomien og fullmaktslovgivningen. Arbeiderpariet ønsket storindustrialisering under statlig ledelse, sterke planøkonomiske styringsinstrumenter og vide fullmakter til statlige forvaltningsorganer. De borgerlige forsvarte primærnæringene og småindustrien.

Til slutt oppgav Arbeiderpartiet de sterkeste styringsinstrumentene og de borgerlige aksepterte en mer aktiv stat enn tidligere. Det ble stadig større enighet om hovedtrekkene i velferdspolitikken. I 1960-årene gikk makten over til de borgerlige partiene, men det ble ikke store endringer. "Aktiv stat" ble en realitet: et samfunn med velferd for alle. Gradvis fremstod statsmakten som en samarbeids og forhandlignsstat hvor målet var å finne løsninger akseptert av flest mulig.

I 1970 årene ble motsetningene i politikken styrket. Arbeiderpartiets ambisjoner i plan og reguelringspolitikken vokste, nye fremstøt for demokratisering og økt samfunnsinnflytelse i arbeids og næringsliv preget den politiske debatten. Høyre på sin side ville ha innsnevring av statens virkefelt, avregulering, begrensning av den utøvende maktens fullmakter og reduksjon i det offentlige byråkratiet. Dette støttet liberalismen som hadde fått sterkt fotfeste i hele dne vestlige verden.

"Ettpartistat?"
Jens Arup Seip mente at perioden 1945-63 ble totalt dominert av Arbeiderpartiet. Han mente at beslutningsprosessen innen partiet hadde likhetstrekk med den autoritære og sentralistiske som var kjent fra ettpartistaten i den kommunistiske verden. Men partiets flertall var oftest knapt og de førte heller ikke demonstrasjonspolitikk og var oftest kompromissvillige og tvang ikke gjennom vedtak mot en samlet borgerlig opposisjon. "Ettpartistaten" gikk i oppløsning da den stod på høyden, ved de borgerlige regjeringsdannelsene i 1963 og 1965. Seip overbetonte nok partiets ledende rolle. Det var regjeringen som var det klart ledende organ i utformingen av politikken og ikke partiapparatet. Regjeringen utfordret ikke Stortinget unødig og nasjonalforsamlingen var samtidig en kompromissarena.

I 1963 mistet arbeiderpartiet makten. De fire borgerlige partiene dannet da en koalisjonsregjering under ledelse av Høyres John Lyng. Denne regjeringen bidro til å fjerne hindringene for organsiert borgerlig samarbeid. Men det ble en kort periode, bare etter tre uker kunne Einar Gerhardsen og en ny arbeiderpartiregjering igjen innta statsråskontorene. I 1965 gikk Lyngs parti for første gang til valg som samlet regjeringsalternativ. De vant valget og dannet regjering under ledelse av Senterpariets Per Borten. SFs inntreden i Stortinget førte til samarbeid mellom Arbeiderparitet og enkelte borgerlige pariter og til "borgfred! mellom Ap og den borgerlige siden for å forhindre at det nye partiet skulle få stor innflytelse. Men det var de borgelige partiene og SF som felte regjeringen.

Planøkonomi
Arbeiderpartiet ønsker å styre landet etter planøkonomisk prinsipper fordi de mente at næringslivet alene kunne skape en stabil og trygg økonomi. For å bedre beslutningsgrunnlaget for økonomisk planlegging ønsket regjeringen å supplere den parlamentariske styringskjeden med et apparat av planøkonomiske bestutningsorganer. I 1946 ble det opprettet produksjonsutvalg ved den enkelte bedrift. Bransjeråd, 1947, skulle planlegge og samordne produksjonsutviklingen i den enkelte bransje. Parallellt med den planøkonomiske given satset regjeringen på ne aktiv statlig industripolitikk. Nye statlige storbedrifter ble etablert, hvor Norsk Jernverk i Mo i Rana, statens aluminiumsverk i Årdal og på Sunndalsøra var de største. Dominerende eierinnflytelse i Norsk Hydro ble også viktig.

Den planøkonomiske styringsstrukturen fungerte ikke etter forutsetningene. Produksjonsutvalgene ble organer for samarbeid mellom bedriftsledere og ansatte og barnsjerådene ble generelle konsultasjons- og samarbeidsorganer mellom myndighetene og bedriftslivet. Som planorganer var de mislykket, men de fungerte bra som samarbeidsorganer i produktivitetsspørsmål og som kanaliseringsorganer formyndighetens støtte til næringslivet. Resultatet av fremstøtet av planøkonomien ble at rajsonaliseringslovutkastet ble henlagt og at Stortinget vedtok en moderat prislov, som strammet inn regjeringens styringsfullmakter og presiserte Stortingets myndighet som lovgiver.

Fra detaljregulering til frigjøring av utenrikshandel
De første årene etter krigen var norsk økonomi sterkt detaljregulert gjennom den ordinære statsforvaltningen. Detaljregulering var nødvendig for å forhindre ukontrollert inflasjon, bidra til en rettferidg fordeling av varer og for å styre ressursene mot en raskest mulig gjenreisning. Detaljreguleringen ble avviklet fra 1948 til ut i 1950-årene. Forskere har sett avviklingen av detaljreguleringssystemet som regjeringens oppgivelse av planøkonomien til retur til ren markedsøkonomi. Kravet om avregulering av varebyttet mellom landene som fulgte Marshallhjelpen og den følgende deltakelsen i OEEC-smaarbeidet, innebar et sterkt press mot detaljreguleringssystemet. Norge måtte forplikte seg til å frigi utenrikshandelen gjennom det såkalte frilistesystemet som ble satt i verk fra 1949. Oppgivelsen av eksport og importkntrollen førte til at regjeringen mistet herredømmet over selve hjørneseteinen i reguleringssystemet.

Styringssystemet i 1950-70 årene
I 1950-årene var alle partiene enige i hovedtrekkene i næringspolitikken, distriktspolitkkne, velferds og sosialpolitikken og i styrings og forvaltningspolitikk. I 1950-årene ble det et skifte fra direkte til indirekte virkemidler i den økonomiske politikken. Myndighetene gikk bort fra reguleringer, forbud og løyver som påvirket produksjon og omsetning direkte. De la nå hovedvekten på finans- og kredittpolitiske virkemidler som beskatning, investerings – og utlånsrammer og lånevilkår. Disse fastla generelle rammer som næringslivet måtte tilpasse seg uten at de styrte virksomheten direkte. 

Regjeringen fra 1950-årene og utover satset mye på å styre økonomien gjennom kontroll over kredittilgangen. De forsøkte å dirigere det totale kredittvolumet etter konjunktursituasjonen og de ledet kreditt på gode betingelser til sektorer og næringer.  

1970-årene var et radikalt tiår i norsk politikk. Det oppsto en opposisjonspolitikk som bygde på gjennomgripende demokratisering til erstatning for byråkrati og ekspertstyre, desentralisering og revitalisering av politisk planlegging og styring. Striden foran EF-avstemningen 1972 stimulerte kamp for selvråderett, utkantopprør og grønne verdier.

Den største endringen i 1970 årene var svekkelsen av Arbeiderpartiet og av fellesskapet på venstresiden i politikken. På borgerlig side var den viktigste endringen at høyresiden ble styrket. Som nytt tilskudd på høyresiden kom Anders Langes med Fremskrittspartiet i 1977.  Sentrum ble svekket ved at Venstre ble delt på midten i EF-spørsmålet. Den forsterkede kampen om velgerne på venstresiden og revitaliseringen av høyresiden vi må søke for å forstå radikaliseringen av politikken og de øktende motsetningene. 

Det finnes ingen akseptert karakteristikk av det norske styringssystemet mellom 1945 og 1980. Uttrykket ”blandingsøkonomi” sier kun at systemet kombinerer privat eiendomsrett og fri markedsdannelse med offentlig eie og styring og blir derfor ikke dekkende. Noen historikere har lagt vekt på at systemet fortsatt var kapitalistisk, men at kapitalismen ble modifisert ved styrende inngrep, andre taler om ”demokratisk kapitalisme” eller "sosialdemokratiske orden" 

Forskerne er enige om at styringssystemet i tiden 1945-80 ble i stadig økende grad preget av organiserte interessers deltakelse i den politiske beslutningsprosessen, og omvendt av statens deltakelse i forhandlinger mellom organisasjonene.  Staten i denne perioden har i ettertid blitt kalt for en samarbeids- og forhandlingsstat. Staten hadde et styringsorientert samarbeids - og forhandlingssystem hvor stat og organisasjoner var parter. 

Økonomisk vekst (1945-1980)

Årene 1945 til 1980 er preget av sterk og stabil økonomisk vekst, ikke bare i Norge, men også på verdensbasis. Bruttonasjonalproduktet ble nesten femdoblet og befolkningen økte med nesten en million fra 1946 til 1980. Men tross befolkningsøkningen hadde økonomien sterk vekst. I 1946 hadde Norge et nasjonalprodukt per innbygger på 80 % av Sveriges. På OECDs "velstandsranking" lå Norge i midten.

Befolkning og arbeid:
Årene etter krigen økte fødselstallene i landet betraktelig. Dette skyldes bland annet en nedgang i antall ugifte. I 1970-årene sank fødselstallene igjen på grunn av at p-piller ble vanligere. Det ble også en "eldrebølge" etter krigen, altså at folk levde lengre enn tidligere. Det ble derimot bare en liten økning i den yrkesatkive befolkningen. Den økte en viss grad på 60-tallet, mens den stoppet helt opp på 70-tallet. Dette skjedde til tross for økonomisk vekst og mangelen på arbeidskraft. Andelen kvinner som hadde inntekt av eget arbeid som viktgste kilde til livsopphold var mye lavere mellom 1946 og 1970 enn før krigen. Årsaken til dette ar at flere kvinner giftet seg og ble hjemmeværende husmødre. (Glanstid for husmoryrket 1950-60). Andelen gifte kvinner i arbeid økte på 70-tallet, men de fleste var da kun deltidsarbeidere.

Fra knapphet til velstand:
Veksten førte til sterk materiell velstandsøkning. Gjennomsnittsinntekten økte betraktelig, men samtidig steg boutgiftene. Fra 1950-årene til 70-årene ble det en stor utvikling i boligsituasjonen til en gjennomnittlig familie. Fra en leilighet med tre-fire rom og kanskje ikke innlagt vann og baderom i 1950 til i gjennomsnitt ett rom mer i boligene hvor hver person hadde halvannet rom til disposisjon 25 år senere. Sjansen var også stor for at "vår husstand" nå hadde alle installasjonene vi er vant til idag (bad, varmt vann, strøm osv).

I 1980-årene ble det en stor økning i bilkjøp, reiser, hotellopphold, restaurantbesøk og fritidsutstyr. Nordmenn brukte like mye penger på reiser og transport som til mat. Kjøp pg drift av privatbil ble mye vanligere. Det økte fra 50 000 personbiler rett etter krigen til en million i 1976. Nordmenn fikk også mye mer ferie og fritid. Fra rett til ni dagers ferie i året i 1936 til fire uker i 1966. i 1976 fikk arbeidstakere over 60 år rett til fem ukers ferie. Arbeidstiden ble også stadig kortere, fra 45 timer i uka i 1960 til 40 i 1976. Reising ble mer og mer vanlig. Rett etter krigen var det svært få som ferierte utenfor Norge, mens i 1980-årene reiste mer enn hver tredje person på ferie til utlandet. I 1960-årene fikk Norge fjernsyn, som et av de siste landene i Europa. På 20 år hadde TV nådd frem til 95 % av befolkningen.

Industrialisering og servicesamfunn
Den økonomiske veksten har vært knyttet til utivklingen av det norske industrisamfunnet, også kalt det "postindustrielle" samfunn. Tiårene etter krigen til første del av 70-tallet var industriens glansperiode i Norge. Rett etter krigen var et hjemmemarkedsindustriene som vokste raskest. Fra 1946-1973 hadde industriproduksjonen hadde en årlig gjennomsnittlig vekstrate på 5-6 %. Den aller største veksten var i 1946-50. I 1957 var det flere sysselsatte i industrien enn i primærnæringene, men etter 1974 gikk det sterkt tilbake.

I 1960-årene ble skillet mellom hjemmemarkeds og eksportindustriene gradvis visket ut. Det ble satset på produksjon for et internasjonalt marked og hjemmeprodusentene måtte tåle konkurranse utenfra. Skipsbyggningsindutrien og tre- og møbelindustrien vokste gjennom satsing på verdensmarkedet. I 1973 var skip blitt den største enkeltposten i eksportsstatistikken. 1968 var et toppår da Norges flåte utgjorde 10 % av verdensflåten og 14 % av verdens tankflåte. Det gjorde Norge til den fjerde største skipsfartsnasjonen. Til tross for sysselsettingsnedgangen i 1970-årene fortsatte skipsfartsnæringen å være viktig for Norge.

I 1979 oppstod det en internasjonal oljekrise. Krigen mellom Iran og Irak førte til et oljesjokk med kraftig stigning i pris. Oljekrisen førte til en uvanlig kombinasjon av prisstigning og tilbakeslag i produksjonen. Krisen fikk begrenset effekt i Norge på grunn av store oljeinvesteringer i Nordsjøen.

Urbanisering
Urbanisering og tettstedsvekst var en forutsetning for og et produkt av veksten i industri - og tjenstenæringene. I 1946 bodde det ca like mange mennesker i byer/tettsteder som i spredtbygde strøk i landet, men så begynte landsbygdsbefolkningen å synke. I 1970 bodde det en million flere mennesker i byer og tettsteder og en kvart million færre i spredtbygde strøk enn det gjorde 25 år før. Urbaniseringen fikk store følger for det norske kulturlandskapet. Stadig flere og større områder fikk sammenhengende bebyggelse. Det ble høyere krav til boligstandard som førte til at det bebygde arealet rundt de største byene ble utvidet. Kommuniksjonsutviklig førte til at stadig flere ble pendlere. Det ble en veldig spredt bosetning i landet. Etter 1970 ble flyttestrømmene bremset opp. Befolknignsnedgangen i spredtbygde strøk ble halvert sammenlignet med riåret før. Folketallet vokste mer i de perifere kommunene enn i de mest sentrale. En klar årsak var økte arbeidsmulighetene ved utbygging av offentlige arbeidsplasser i alle kommuner. Det ble en spredning av industri fra storbyområder til distirktene. I tillegg skapte en radikal opptrappingsplan for lønnsomheten i jordbruket ny optimisme i Bygde-Norge. På 1980-tallet ble det igjen en stor flyttestørm til sentrale strøk.

Primærnæringene
Urbaniseringen og bynæringsveksten har hatt som forutsetning og virkning endringer i tradisjonelle bygde - og utkantsnæringer. Rett etter krigen arbeidet nesten en av tre i jordbruk, skogbruk og fiske, mens i 1970 kun en av tretten. I jordbruket ble nesten 90 000 bruk, mer enn to av fem, lagt ned mellom 1949-1979. Produksjonen og utbyttet i næringene gikk ikke tilbake, kun i skogbruket ble avvirkningen mindre. I jordbruket var kornproduksjonen betydelig større, kjøpttproduksjonen nesten 75 % høyere og melkeproduksjon 20 % høyere i 1979 enn 30 år før. Det ble også en klar utbyttevekst i fiskeriene, hvor eksporten var dominerende. Utviklingen i primærnæringen skyldes en teknologisk omveltning. I jordbruket økte forbruket av kraftfor, melkeutbyttet per ku økte fra 2000 til 5000 og antall traktorer og melkemaskiner økte også betraktelig. Skogbruket ble revolusjonert ved innføringen av motorsagen i 1950-årene. I fiskeriene var utvikligen preget av overgang fra kystfiske til havfiske, fra sesongfiske til helårsfiske og fra fiske som deltidsbeskjeftigelse til helårsyrke.

Vekstens årsaker
Etterkrigstidens nye aktive økonomiske politikk var av stor betydning. Politikken forutsatte planmessig næringsekspasjon, høyt investeringsnivå, prioritering av høyproduktive og kapitalintensive næringer, produktivitetsøkning, rasjonalisering og effektivitet. Denne fremstillingen betoner samspillet mellom politikk, produktivitetsforbedringer og internasjonale impulser. Arbeiderpartiet gjennomførte aldri noen helhetlig næringsplanlegging, men politikken kom likevel til å spille en viktig rolle. Industrien hadde høyeste prioritet og regjeringen satset på å lede investeringer dit. Staten satset stort i aluminiumsindustri, jern og stålproduksjon, gruveindustri og frossenfiskproduksjon, men stimulerte også til privat industriell ekspansjon. Det ble satset på kraftutbyggig i offentlig regi. Kraften ble levert til industrien på langsiktige kontrakter til gunstige priser og var Norges største konkurransefortrin på verdensmarkedet. På 1960-tallet møtte naturinngrepene motstand.

I andre halvdel av 1950-årene startet regjeringen en offensiv under ledelse av tidligere FN-generalsekretær Trygve Lie for å lokke utenlansk kapital til å investere i norsk næringsliv. Distriktspolitikken var også i stor grand en industripolitikk som bidrog til industriell vekst og spredning. Ved innngangen til 1950-årene satset regjeringen på å øke produktiviteten i bedriftene gjennom samarbeid mellom det fofentlige, fagbevegelsen og næringslivet. Det ble opprettet et Norsk Produktivitetsinstitutt og det ble tatt i bruk amerikanske metoder for tidsstudier og effektivisering av arbeidsprosessene. Den sterke produktivitetsebdringen i indsutrien utover 1950-årene skyldtes trolig den politiske offensiven. Senere har nok produktivitetsforbedring og rasjonalisering vært stimulert av økende internasjonal konkurranse.

Politikken bidrog også til strukturrasjonaliseringen i primærnæringene. Myndighetene ønsket mer "bærkraftige" gårdsbruk og stimulerte til større driftsenheter me døkt mekanisering og spesialisering og støtte- og overføringsordninger. Fiskeriene fikk gunstige finansierings-og stønadsordninger for fiskebåter, lempninger i reguleringen av fiske med trål og industrialisering av fiskemottaket. Rasjonaliseringen i jordbruk og fiske og fraflyttingen bør ikke kun ses som virkninger av politiske avgjørelser, men som en utvikling som ville "gått av seg selv". Det var en naturlig prosess i en økonomi i vekst.

Arbeidskraftsoverskuddet ble forsterket av økende mekanisering. Vekst i industri og servienæringer tilbør sikkert helårsarbeid og høyere inntekt. Vekst i bynæringene var en forutsetning for at tettstedene skulle ha tiltrekningskraft. Samtidig var tilstrømningen av ny arbeidskraft nødvendig for at industri og servicenæringer kunne fortsette å vokse.

Krise, krig og vekst
Vekst- og industrialiseringsvennlig politikk, økende internasjonalisering, produktivitetsforbedringer og over flytning av arbeidskraft er viktige faktorer som har hatt betydning for veksten. Den aller sterkeste veksten skjedde faktisk de første etterkrigsårene. Men den økonomiske veksten har røtter helt tilbake til krisetiden i starteb av 1930-årene. Da forefikk verken overflytning av arbeidskraft, ekspansiv næringspolitikk eller internasjonalisering. Krisen rev grunnen under gammel virksomhet, men la samtidig basis i ny. Det kom ny teknologi, elektrisk kraft og produkter, for eksempel møbler, komfyrer, sykler osv. En betydelig reallønnsøkning la grunnlag for "forbrukersamfunn". På denne grunnlaget var industrien på vei ut av krisen allerede før krigen og denne veksten fortsatte årene etter.

Krigen bidro også med sterke vekstimpulser. En viktig endring var at arbeidsledigheten forsvant. Mange fikk arbeide direkte i tysk bygge-og anleggsvirksomhet, på flyplasser, veier og festningsanlegg. En del jobbet også i bedrifter som var basert på leveranser til tysk virksomhet. Kort tid etter krigen ble arbeidsmarkedet "normalisert", men det skapte ikke ny ledighet. Mange fikk jobb i hjemmemarkedsindustri hvor de hadde ubegrenset etterspørsel og i gjenreisningsarbeid.Den tyske byggeinnsatsen under krigen skapte varige verdier for Norge: veier, jernbaner, flyplasser, kraftanlegg og industribedrifter.

Vekstbilde i to faser:
Fase 1: Den industrielle og økonomiske veksten kort etter krigen kan ses som en videreføring av den vekstepoken som ble innledet under krisen tidlig på 1930-tallet. Veksten ble videreført av de spesielle etterspørselsforholdene under krigen og i gjenreisningsårene.

Fase 2: Utover 1950-årene og fremfor alt på 1960-tallet og tidlig i 1970-årene, har mer av omveltnignspreget over seg. Denne fasen er preget av nye industrier som eksportsproduksjon og servicenæringer, nye bysamfunn og tettsteder og mekanisering i jordbruk og fiske.

Inn i velferdssamfunnet

I løpet av etterkrigstiden er mange land blitt veldferdssamfunn, det som har preget den norske veldferdsmodellen, er særlig høye ambisjoner om oppretholding av syselsetting og i høy grad utjevning og likhet og et universalitetsprinsipp at velferdssamfunnets tjenester skal være en rett for alle, ikke bare for de mest trengende gruppene.
det kanskje mest karakteristiske ved velferdssamfunnet er en ekspanderende offentlig sektor og et aktivt offentlig engasjement i samfunnsutviklingen. I Norge blir verdiskapningen disponert over offentlige budsjetter. Mens i 1950 tok stat og kommuner hånd om 30 prosent av bruttonasjonalproduktet, disponerte det offentlige halvparten ved inngangen til 1980- årene.
Stat og kommuner spilte forskjellige roller i utviklingen av velferdsamfunnet, det offentlige bidrog selv til den økonomiske veksten, dels ved egen nærigsvirksomhet og dels ved generel vekststimulerende økonomisk politikk. det offentlige var på mange felter den største produsenten av velferdstjenester og på andre områder sørget felleskapet at velferdsgodene både var rimelige og allment. Gjennom sin virksomhet i disse rollene ble det offentlige selv en næring med høy syselsetingseffekt. Tidlig i 1960-årene ble det utført 180 000 årsverki stat og kommune, det offentlige betalte hvert åttende årsverk. I 1980 ble det utført dobbelt så mye arbeid for stat og kommuner , nå mer enn hvert femte årsverk, denne veksten foregikk i kommune- Norge, mens statsforvaltningens andel av totalsysselsetingen sto på stedet hvil, ble kommunens mer enn fordobblet til nesten 15 prosent. I mange kommuner ble kommunen selv den største arbeidsgiver.

Oftest forfulgte det offentlige flere mål samtidig, der vekstpolitikken siktet mot økt syselsetting, bred veldstand og økonomisk styrke som grunnlag for veldferdsbyggingen og veldferdspolitikken siktet mot økt vekst. Samtidig skapte veldferdspolitikken ofte velferdsproblemer som igjen gjorde de tønskelig med ordninger som kunne begrense virkningen av disse.
Ønskingen om indisrtualisering og flytting av arbeidskraft til byene skapte fraflyttingsproblemer, som ble møtt med distrikspolitiske tiltak. Disse tiltakene begrenset på sin side den ønskede mobiliteten. Ønsket om store gårder gikk hånd i hånd med støtteordninger for småbruk i utkantene. Støtte til bygging av store teknologisk avanserte fartøyer i fiskeriene og tilskudd til etter størrelse på fangsten fremmet effektivitet, men skapte samtidig større ulikheter i næringen.
Trygdesystemet bidro til å fjerne det sosialemindreverdighetskomplekset, men utjevningseffekten ble langt mindre enn det den kunna ha vært om tjenester og trygd hadde blitt gitt til de som trengte dette mest. Offentlige tilbud og tjenester var altså ofte preget av motsettninger, men dette til tross vokste velferdsamfunnet. Hovedtendensen var utvilsomt økende velferd og trygghet for de mange, og enda større likhet i et samfunn som i internsajonal sammenheng var egalitært fra før.

Noen tiår tilbake i tid er det vanskelig å måle innteksutjevningen med noen grad av sikkerhet.
Statestikken er noe mangelfull og sier mer om timelønnssatser og regulativer enn om virkelige inntekter. Tillegg til lønn i form av billige eller gratis hus, mat eller "frynsegoder" lar seg beregne. Det er lettere å måle lønn i det offentlige, som har faste regulativer, enn i privat virksomhet, og enklere å fastslå inntektene for arbeidere enn for direktører.
Hovedintrykket er likevell at det skjedde en inntektsutjenvning på bred front. Mellom industriarbeidere og funksjonærer i det offentlige forgikk det en relativt betydelig lønnsutjevning mellom 1935 og 1950. Senere var utviklingen mindre entydig. Arbeidere i Jordbruk og skogbruk nærmet seg industriarbeideren, i alle fall frem til 1950. Lønnsrevnen i jorbruket steg da langt mer enn timeslønnen i industrien. midt på 1960-tallet gikk fiskere med fiske som eneyrke forbi industriarbeideren i inntekt, kvinnens timelønn lå på 61 prosent av mennenes lønn i 1946, i 1974 var den kommet opp i 78 prosent. Et ektepar på trygd hadde tidlig på 1960-tallet til disposisjon knappe 30 prosent av en industriarbeiderlønn, ti år senere 45 prosent. Realinntekten av trygdene ble omtrent 16-doblet mellom 1938 og 1975.

Bolig var et av de velferdsgodene som først og i størst omfang ble gjenstand for offentlig organisering og satsning etter krigen. Bolignød hadde siden før århundresikftet vært betraktet som et av de virkelig store samfunnsproblemene, særlig i de største byene. Problemet ble bare forsterket av de store ødeleggelsene og mangelen på nybygging under annen verdenskrig, og økt giftemålhyppighet og ekstra store barnekull fra 1944 til 1948.
Den mest umbiddelbare nøden ble forsøkt avhjulpet ved provisorier, for eksempel ombygging av tyskerbrakker og offentlig rekvirering av rom hos folk som hadde mer plass enn "nødvendig". I 1950 stod det enda ved makt 5-6000 husrekvisisjoner i Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø, og den lite populære ordningen ble først helt avviklet ved midten av 50- årene. I spredtbygde strøk var det for det meste eneboliger som ble reist, og organiseringen ut over den ofentlige tilrettelieggingen og finansieringsstøtten var sjelden nødvendig. I byer og tettbygde strøk måtte boligbyggingen organiseres. Stat og kommuner satset på boligkooprasjon. Som andelseiere i borettslag skulle beboerene selv administrere sine felles eide boliger.

Utdanningstilbudene ble flere og mer omfattende, og utbyggingen skjedde på det nærmeste helt i offentlig regi og for offentlig regning. Stadig flere satt på skolebenken, i 1980 satt 850000. Dermed ble det også bruk for stadig flere lærere; tidlig i 1960-årene om lag 40000, 20 år senere nesten dobbelt så mange. Veksten skjedde gjennom en veldig utbygging av undervisninngsverket på alle trinn. Mange forhold lå til grunn for ekspansjon. Først og fremst innebar likevel utdanningseksplosjonen at tilbudet ble stadig bedre for stadig større deler av befolkningen og at stadig fler tok mer avansert utdanning. Veksten i elev- og sy\tudenttallet var langt større enn veksten i ungdomskullene. Utdanning ut over det nødvendigste ble gradvis et folkegode. Utdanningseksplosjonen ble drevet frem av vekstsamfunnets behov for velutdannet arbeidskraft, og av nærigslivets og det offentliges ønsker om stadig mer spesialisert kunnskap. spesialiseringen og økte krav til fagutdanning gjorde det også vanskeligere å gå rett inn i arbeidslivet etter avsluttet folke- eller grunnskole. Men en like sterk drivkraft var ungdommens og foreldregenrasjonens ønske om utdanning som veien til godt betalte jobber, sosial prestisje og et rikelig liv. Gradvis erstattet den felles ungdomsskolen de paralelle realskole og framhaldsskole, den ene for boklig lærdom, den andre for praktisk utdanning og yrke.Velstadnsveksten gjorde det både naturlig og mulig for ungdommen å gå til skolebenken istedenfor arbeidsplassen. Samtidig forsvant egenbetalingen, skolepengene, som hadde vært vanlige i realskole og gymnas, og som hadde vært tunge nok for mange å bære. Statens lånekasse for studerende ungdom, senere Statens lånekasse for utdanning som ble opprettet i 1947, stilte billige lån til disposisjon for elever og studenter både i vidregående skoler og ved universiteter og høyskoler. I en tid med lav rente, sterk reallønnsvekst og voksende inflasjon - og med godt lønnet jobb i sikte- var det ingen stor kilde til bekymring å måtte lånefinansiere studiene studiene.
Realskoler, gymnas og yrkesskoler, som i stor grad hadde vært forbeholdt byene, ble spredt også til nye distriktssentra. Overføringen av skolene til de nye fylkeskommunene midt i 1970-årene understreket at vidregående skole skulle være et tilbud til alle, ikke bare byungdom.
Landet fikk tre nye universiteter, et for hver landsdel; i Bergen i 1946 og i Trondheim og Tromsø i 1968. Året etter ble de tre første i det nye systemet av distriktshøyskoler åpnet; i Kristiansand, Molde og Stavanger. Samtidig hadde utdanningsutjevningen en kjønnsdimensjon, som over tid i særlig sterk grad bidrog til utjevning mellom kvinner og menn. Utjevningseffekten av utdanningseksplosjonen er klar, selv om den vanskelig kan måles. Samtidig hadde den også problematiske sider. Utbyggingen av sentralskoler førte ofte til nedlegging av små utkantskoler. Skolependling fikk et betydlig omfang. Når skolene forsvant, ble små lokalsamfunn fattigere både sosialt og kulturelt,og grunnlaget for å oppretholde bosetningen dårligere. Paradoksalt nok kunne utdanningseksplosjonen også på annet vis bidra til utarmering av distrikter og landsdeler. Flinke elever som fikk grunnleggendeog vidregående utadding i lokalmiljøet, studerte gjerne videre i de store senterene.

En kulturell rikssamling

En kulturell rikssamling? et spørsmål Edvard bull d.y. stilte i 1979 om tiden etter 1945 i Cappelens norgeshistorie.han svarte selv i alt vesentligebekreftende og la vekt på kulturens nye plass i politikken og den alminnelige samfunnsplanleggingen. Det foregikk, sa Bull, "en stor kulturell utjamning" i den forstand at alle mennesker overalt fikk adgang til den samme slags opplevelser. Det han var særlig opptatt av var fjernsynets inntog og av politisk initiert spredning av kulturgoder fra sentrum til perferien. Vi vil si oss enig med Bull, men vil også gjerne utvide perpektivet og argumentere for at det foregikk en kulturell homogenisering av Norge på bred front.

Det finnes ingen enkel eller entydig definisjon av hva kultur er. Fremstillinger av kultur og kulturelle forhold i nyere historisk litteratur har heller ingen felles tilnærming eller felles forståelse av hva det bør skrives om når temaet i en eller annen forstand er kultur og kulturutvikling. Redaktøren av Norges kulturhistorie fra 1981 hadde som programerklæring at den ikke bare skulle handle om "trdisjonelle kulturverdier som litteratur, musikk, billedkunst og arkitektur", men snarere i første rekke "vanlige menneskers hverdag, deres arbeids- og boforhold, om tingene de omga seg med - om deres sorger og gleder, deres frykter og deres drømmer". I utviklingen mot kulturell integresjon vil det bli særlig vekt på tre utviklingstrekk: utjevningen av kultur forskjeller mellom befolkningsgrupper, mellom landsdeler og mellom by og land, utvidelsen av kulturbegrepet, fra tradisjonell kultur til mer folkelige kulturformer, og den grdvise neddempningen av tradisjonelle kulturkonflikter i samfunnet. Men samtidig som det skjedde en kulturell samling på nasjonal grunn, økte kulturimpulsene fra utlandet sterkt. Derfor kan det paradoksalt nok også argumenteres for at den økende nasjonale kulturgenrasjonen i ikke ubetudelig grad skjedde på grunnlag av sterke, i utgangspunktet fremme og importerte, kulturelementer. Den største kulturelle homogeniseringen skjedde utvilsomt ved at levemåten i Norge, vidt definert bla stadig mer lik. utdanningsrevulusjonen, de store strukturforandringene i arbeids- og nærligsliv og ikke minst urbaniseringen og de store folkeforflyttnigene innebar sterk kulturell utjeving i den forstand at folk i bygd, i sentrum og i perifiri, og på kryss av tidliger sterke sosiale skiller, ble mer like - i klesdrakten og i matveien, i arbeid, fritid og ferie.

Utdannelse er kultur og spredning av utdannelse til nye befolkningslag og til periferien innebar kulturell utjevning og -sredning. Men udannelse var også en viktig basis for yrkesmessig og sosial mobilitet, og for det servicesamfunnet som stadig sterkere dominerte arbeids- ognærligslivet. Stadig færre arbeidet med tradisjonell produksjon, stadig flere i serviceyrker. Stadig flere arbeidet på kontor , stadig færre i manuelle yrker. Og manuelle yrker ble strekt teknifisert; hardt kroppsligarbeid ble stadig mindre vanlig. Det sterke skillet mellom funksjonær og arbeider le bygd ned, i arbeidstid, lønn og andre rettigheter og i arbeidets karakter. Skillet mellom bykultur og bygdekultur ble stadig mindre. Forflyttning til byene førte til at stadig flere ble eksponert for bykultur. Det gjorde også den store fremveksten av bygdebyer som nye service- og kommunikasjonssentra i kommuner og distrikter. Bybygdene frmsto i økende grad som bindeledd i overføring av bykultur i periferien, enten det gjaldt eksapnderende veldferdsetater eller kjeder med nasjonal spredning av det samme vareutvalget.

Spredning av kulturinstutisjoner skjedde da også på bred front i de første tiårene etter krigen. En bibliotekslov fra 1947 slo fast at det skulle være et folkebibliotek i hver kommune. Riksteateret og Norsk Bygdekino ble etablert i 1948, Riksgalleriet i 1953 og Rikskonsertene i 1967. alle var basert på ambulerende virksomhet, med forestillinger spredt over et stort antall steder i hele landet. Slev Den norske Opera (1959) var basert på tanken om at den skaulle være en riksinstitisjon med forestillinger utover landet. Etter krigen kom en ny bærer av flerkultrutanken, radioen. radioen hadde lenge et sterkt folkeopplysningspreg; kunnskap over et bredt felt og et bredt kulturtilbud fra literatur, scene og musikk ble krigkastet til de tusen hjem, og tilbudet var det samme for alle uten å måtte velge. i løpet av 1950 årene spredte det seg også en ny bærer av kulturtanken; fjernsynet. Fjernsynet hadde et felles tilbud til hele nasjonen, før ved inngangen til 1990-årene ble åpnet for konkurranse i eteren og zapping ble folkesport.

I årene etter krigen fortsatte bestrebelsene fra mellomkrigstiden og rettskrivningsreformen fra 1938, som siktet mot en gradvis tilnærming mellom bokmål og nynorsk til et språk, "samnorsk". Også det var i pakt med arbeiderpartiregjeringens program for sosial itegrasjon. Dette arbeidet vant likevell ikke frem. Protestene kom først og fremst da 1938- reformene etter krigen begynte å gjøre seg gjeldene i lærebøkene; a-endelser og hunnkjønnsformer ble dominerende og "vann" ble til "vatn". "Foreldreaksjonen mot samnorsk samlet tidlig i 1950.årene inn 400 000 underskrifter og mange fulgte oppfordringen om å "rette" i lærebøkene tilbake til tidligere reformer.

Norge - nølende internasjonalist og marin ekspansjonist

Et av de mest karakteristiske trekkene ved Norge etter andre verdenskrig er at landet er blitt stadig sterkere innvevd i det internasjonale samfunnet. Norge er i økende grad blitt trukket inn i forpliktende internasjonalt sammarbeid og internasjonale maktforhold og beslutninger har fått stadig større betydning for norsk politikk og økonomi. I tiden før 1980 var det den vestlige verden Norge ble interiget i først og fremst; flere historikere har betont landets plass i "den rike verden"

De fleste viktige samarbeidsorganene var av økonomisk karakter ofte knyttet til det internasjonale varebyttet og liberaliseringen av dette. Blandt disse var OEEC (Organization for economic cooperation and development) og EFTA (european free trade association) fra 1960. Men med medlemskapet i NATO (north atlantik treaty organization inngikk Norge i 1949 for første gang i fredstid avtale om forpliktende forsvarssamarbeid. I 1950-, 60- og 70-årene ble også Norges forhold til den tredje verden viktigere.

Den kalde krigen og følelsen av økende sovjetisk fiendetrussel førte til norsk inntreden i NATO i 1949. Etter krigen var alliansefriheten blitt tatt opp igjen i form av den såkalte "brobyggingsllinjen". hovedforutsettningen for denne var at krigstidssamarbeidet mellom USA, Storbritania og Sovjetsamveldet ville la seg bevare inn i etterkrigstiden. FN skulle som det nye internasjonale konfliktløsningsorganet være en hjørnesten i norsk sikkerhetspolitikk, og Norge skulle drive aktiv konflikthhindrene megling i denne organisasjonen og i andre internasjonale fora. De første etterkrigsårene fantes det ikke noe realistisk alternativ til alliansefrihet. I praksis var brobyggningspolitikken forsiktig og passiv. Norge var mer opptattav å unngå å provosere stormaktene enn av aktiv brobygging. Fra 1947 forsvant grunnlaget for brobyggingspolitikken gradvis. Utviklingen av den kalde krigen viste at forutsettningen om fortsatt samarbeid mallom seiersmaktene lot seg oppretholde. Det amerikanske hjelpeprogrammet for europa, marshallhjelpen, og Norgen deltagelse i det økonmiske sammarbeidet omkring dette (OEEC), bidrog til sterkere norsk vestorientering, og var dermed et skritt på veien mot NATO. Men et håndfast alternativ til nøytraliteten oppsto først i januar 1948 ved et utspill fra den britiske utenriksmenisteren Ernest Bevin om en vesteuropeisk forsvarsallianse, eventuelt med tilslutning fra USA og andre land.

Medlemskapet i NATO ble søkt inn i April 1949, og dette representerte et brudd med norske sikkerhetspolitiske tradisjoner i og med at landet for første gang siden fredstid gikk inn i en gjensidig forpliktede allianse. Det var også et brudd med mellomkrigstidenes politikk at Norge nå viste klar vilje til å forsvare friheten med makt gjennom betydelig militær oppbygging. Bruddet er likevel mindre klart enn det kan se ut til. NATO-medlemsakept understreket en atlanterhavsorientering med lange tradisjoner i Norge. Nabolandene Sverige og Dannmark har alltid hatt en sterkere kontinental tilknyttning. Under første verdenskrig ble sett i forholdet til vestmaktene så nært at Norge i ettertid er blitt kalt "den nøytrale allierte". Og nøytarlitets politikken i mellomkrigsårene hadde hatt en "reserveposisjon": at storbritania i egen interesse ville tre støttende til hvis Norges frihet var truet. Under annen verdenskrig ble Norge nært knyttet til atlanterhavsmaktene, og vestorienteringen var altså klar også i brobyggingsperioden. Etter 1949 har NATO vært hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. I forbindelse med opprustningen under den kalde krigen, og særlig etter utbruddet av Koreakrigen i 1950, utviklet NATO seg til en fasttømret blokk under USAs ledelse.
De militære styrkene ble underlagt en felles kommando, og det ble opprettet en felles forsvarsstyrke for NATO i Europa. Da Norge sluttet seg til NATO, ønsket sentrale norske sikkerhetspolitiske miljøer fortsatt at Storbritania skulle være landets primære ankerfeste i alliansen. I 1954 gjorde NATO et prinsippvedtak om taktiske atomvåpen i forsvaret av Vest-Europa. Men i 1957 sa Norge nei til å ta imot eller lagre atomvåpen i fredstid og til stasjonering av mellomdistanse raketter på norsk jord, samtidig som statsminister Gerhardsen i NATO gikk inn for å utsette prinsippvedtaket om mellomdistanseraketter i Europa og for nedrustningsforhandlinger på topplan mellom USA og Sovjetunionen. Norge va generelt kritisk til NATOs strategi om "massiv gjengjeldelse", knusende motangrep med kjernefysiske våpen, som va i NATOs hovedstrategi fra på 1950-tallet til sent i 1960-årene. Også i andre sammenhenger spilte Norge rollen som opposisjonell i NATO. Da Hellas og Tyrkia i 1952 ble medlemmer av alliansen, var det mot Norges ønske. Norge ville beholde NATO som en atlantisk allianse og forsvare dens demokratiske preg.

Forsiktigheten og mild opposisjon i alliansen var ikke nok for NATO-skeptikere og motsandere. Tradisjonelle nøytralitetsønsker, antimilitarisme og pasifisme, venstresosialisme og antikapitalistisk grunnholdninger fløt sammen i en politisk opposisjon mot NATO. Foruten i NKP var det venstresiden i arbeiderpartiet NATO-motstaden hadde sterkest støtte. Det var ganske betydelig motstand allerede mot innmeldingen i 1949. utvidelsen av tjenestetiden i Forsvaret i 1954 var omstridt. Det var ogsåvesttysk medlemskap i alliansen og plasseringen av tyske offiserer i hovedkvarertet for Nordkommandoen på Kolsås i Oslo.
Virkelig sterk strid ble det først om atom politikken og opprustningen i NATO i annen halvdel av 1950-årene. Lignendekonflikter utspilte seg i sosialdemokratiske partier i hele Vest-Europa. NATO-opposisjonen vant en viktig seier da Arbeiderpartiets landsmøte våren 1957 vedtok et ubetinget nei til atomvåpen på norsk jord. Senere var den kontinuerlig på vakt mot anhver oppmykning av dette standpunktet og generalt mot spredning av atomvåpen.
Fra 1952 fikk NATO-opposisjonen et samlingspunkt i ukeavisen Orientering. Miljøet omkring Orientering og arbeidspartilaget Sosialistisk Studentlag i Oslo stod i 1958 bak "påskeopprøret", som samlet sterk støtte blant Arbeiderpartiets strotingsrepresentanter og i fagbevegelsen for resolusjon med krav om norsk veto i NATO mot atomvåpen til tyske styrker. Aksjonen var den første i en serie av konfrontasjoner som i april 1961 kulminerte i dannelsen av et nyt parti -Sosialistisk Folkeparti. Det som utløste opprettelsen, var en hard linje fra arbeiderpartiledelsen med eksklusjoner av ledende opposisjonelle og et nytt landsmøtevedtak som i svært forstikig ordelag åpnet for revurdering av atomvåpenspørsmålet, hvis landets sikkerhet og uavhengighet sto på spill. Den grunnleggende Årsaken til partidannelsen var motstand mot NATO-medlemskapet for blokkpolitikken og et ønske om å arbeide for et "tredje standpunkt"; avstand til både vest- og østblokken. En alternativ uterikspolitkk, i form av opposisjon mot NATO og "normalisering" av forholdet i Øst-Europa, sto fortsatt sentralt da Sosialistisk Valgforbund (1973), senere Sosialistisk Venstreparti (1975), ble stiftetmed grunnlag i SV, NKP og utbrytere fra Arbeiderpartiet.

Bildet av Norge som en forsiktig internasjonalist passer bra også på Norges tidlige forhold til den store avkoloniseringsprosessen, som ved siden av den kalde krigen var det viktigste utenrikspolitiske problemområdet de første tiårene etter verdenskrigen: "Antikolonialisme med forbehold" er Eriksens og Pharos karakterristikk. Landet var et av de allierte landene som klarest støttet kolonilandenes krav om selvstyre, "et foregangslandi vestlig sammenheng". Den norske målsettningen var en gradvis og en fredlig avvikling av de europeiske kolonirikene. Fra slutten av 1960-årene økte den norske utviklingshjelpen, samtidig som Afrika i kjølvannet av avkoloniseringen ble det viktigste området for norsk bistand. I pakt med den allmenne radikaliseringen på 1970-tallet ble målsettingen for bistanden også delvis om definert - fra økonomisk vekst og industriell utvkling mot veldferdog sterkere vekt på helse, utdannin, boforhold og matproduksjon. Isamsvar med et FN-vedtak ble det første kvantitative målet for norsk bistand i 1962 satt til 0,25 prosent av nettonasjonalproduktet på kort sikt, én prosent mindre på lang sikt. Så sent som i 1967 var "Norges nest dårligst i OECD-klassen" i overføringen til U-land. Den store opptrappingen kom fra tidlig i 1970-årene til midten av 1980-tallet målet om én prosent ble nådd i 1982.

I 1960- og 70-årene utformet Norge det syn at Svalbard ikke hadde egen sokkel, mn lå på den norske fastlandssokkelen. Det ville innebære at Norge hadde eksklusiv rett til å utnytte ressursene utenfor øygruppen. Sovjetunionen protesterte, og de fleste andre land reserverte seg med USA og Storbritania i spisse. De ønsket å legge Svalbardtraktaten til grunn, da ville alle traktatland kunne kreve likebahendling. Spørsmålet om fiskertiene ved Svalbard var enda vanskeligere. I 1977 opprettet Norge en ikke-diskrimenerende fiskevernsone ved Svalbard, hjemlet i loven om økonomiske soner, men i harmoni med traktaten. Også her bestred Sovjet Norges rett, men vestmakene etter hver støttet vernesonentanken. Norge valgte på sin side en forsiktig håndhevelse. men fra 1994 ble reguleringer og håndhevelser skjerpet, samtidig som Norge presiserte hvilke land som kunne fiske i sonen, basert på prinsippet om historisk fiske. Da sonen var fikset kom problemer på en annen front, nemlig grenselinjene mellom Norge og Russland (Sovjetunionen). Norge ønsket som i tilsvarende spørsmål andre steder å bygge påmidtlinjeprinsippet. Moskva, derimot, ville bygge på sektorprinsippet, som innebar å følge meridianen fra landetsfstlandgrense mot Norge til Nordpolen. standpunktet hadde store konsekvenser; det omstridte sokkelomådet mellom midtlinjen og sektorlinjen var på 175 000 kvadratkilometer, nesten halvparten av Norges landareal. Det omstridte soneområdet var mindre , det strakte seg "bare" 200 mil fra kysten. forhandlinger om delelinjen førte ikke frem, og sakenforble fastlåst til 2010, da Norge og Russland endelig kom frem til en avtale som delte det omstridte området tilnærmet likt.

Norske historikere er enige om at norsk utenrikspolitikk etter 1945bhar utfoldet seg i flere spenningsfelter. Den viktigste og overordnede spenningen har gjor seg gjeldene mellom internasjonalt engasjement og nasjonale interesser og hensyn. Knut Einar Eriksen og Helge Pharo skriver om "deltagelse og isolasjon" 1945-56, Rolf Tamnes i de neste 30 årene om "det nasjonale i det internasjonale". Gjennomgående var det nasjonale interesser og hensyn som dikterte norsk nølig og forsiktighet.

Forholdet til den tredje verden er det utenrikspolitiske hovedfeltet som vanskeligst lar seg plassere i spenningsfeltet mellom det nasjonale og det internasjonale. Det er enklere å plassere feltet innenfor de andre spenningsfelt: mellom prinsipper og idealer på den ene siden og pragmetisme og realpolitikk (det muliges kunst) på den andre go mellom altruisme og egeninteresse. Norge støttet avvikling av de europeiske kolonirikene. men støtten dimensjoneres etter hav som til enhver tid var akseptabel kritikk av alianseprtnerene som Norge sikkerhet var avhengig av. Gradvis ble Norge et foregangsland på bistand. Og det er liten tvil om at bistandspolitikken i det store og hele bugde på forestillinger om humanitet og rettferd og den velståendes plikt til å hjelpe dårligere stilte. Samtidig kunne den tidvis få utslag av ren egeninteresse, samtidig som bistanden også hadde sterkere innslag av strategisk tenkning, først og fremst knyttet tilspenninger på venstresiden i norsk politikk.

Norge siden 1980

Fornying og modernisering

Ved inngangen til 1980-årene oppstod det et krav om at staten skulle fornyes og moderniseres, og dette fikk konsekvenser for den partipolitiske stabiliteten. En trekker gjerne frem fire utviklingstrekk fra denne perioden:
1. Den partipolitiske stabiliteten ble borte. Norske velgere opptrådte langt mindre partilojalt enn før, samtidig som at AP fortsatte å miste oppslutning før de stabiliserte seg på rundt 35%. Ettersom den partipolitiske stabiliteten ble borte har mindretallsregjeringer vært regelen heller enn unntaket.
2. En revitalisering av den radikale venstresiden: SF greide å etablere seg som et reelt radikalt alternativ til AP.
3. En sterk høyrebølge. Høyre steg i oppslutning til å i 1981 være nesten like stort som AP med 32% oppslutning. Senere, i 1989, kom FRPs gjennombrudd på Stortinget før de ved valgene i 2005 og 2009 vokste til å bli landets nest største parti. FRPs fremvekst er det som sees på som den mest grunnleggende endringen i det norske partimønsteret.
4. En svekkelse av sentrum. Sentrumspartiene stod frem til 1980-tallet for rundt 30% av oppslutningen, mens de utover 2000-tallet har sunket til bare rundt 16%.

Det finnes flere mulige årsaker til denne endringen: Sosioøkonomiske utviklingstrekk som økt velstand, færre sysselsettinger innenfor desentraliserte næringer som industri, fiske og jordbruk (tradisjonelt AP og SP-velgere), flere sysselsettinger innenfor servicenæringen og andre bynæringer (tradisjonelt Høyre-velgere) samt liberaliseringen som fant sted på 80-tallet og nå også i vår tid.
Tradisjonelt deler vi inn partier etter en venstre-høyre-akse der det i grove trekk står om sosioøkonomisk utjevning og statens rolle i næringslivet. Men vi kan også dele partiene inn etter en moralsk-religiøs akse og territoriale motsetninger som går ut på by- mot periferiverdier. Videre har vi også aksen vekst-vern som dreier seg om miljøpolitikk og en innvandrings-solidaritetsakse som tar utgangspunkt i asylpolitikk.

Liberalisering

Willoch_1983_(high_resolution,_cropped).jpg

Som nevnt tidligere foregikk det på 1980-tallet en sterk liberalisering, noe som vil si at tyngdepunktet i norsk politikk har flyttet seg mot høyre. Dette innebærer også at venstresidepartiene, som AP og SV, også har flyttet seg lengre til høyre i norsk politikk. Mer og mer blir overlatt til markedet og borgernes egne valg på bekostning av statsmonopoler og statlige bedrifter. Likevel er det viktig å se at den norske modellen i all vesentlig grad ikke er rokket ved, at velferdsstaten så langt i all hovedsak har bestått og at staten fortsatt har en aktiv rolle i næringslivet.

Men reguleringsstatens tilbaketrekning var likevel synlig på mange områder: Den sosialdemokratiske plan- og reguleringspolitikken ble faset ut av både AP selv og datidens borgerlige regjeringer. En kan nemlig i ettertiden se at det ikke kun var høyresiden som ville ha avregulering og mer markedsstyring i og med at AP lot være å reversere de aller fleste av tiltakene som var gjennomført av borgerlige regjeringer, samt at de i sitt prinsipp- og arbeidsprogram av 1981 gikk bort fra målsettingen om å arbeide for et sosialistisk samfunn. Avreguleringer av mer konkret betydning for landets innbyggere var lukkelovgivningen, kredittpolitikken, opphevelsen av NRKs kringkastingsmonopol samt liberaliseringen av kraftmarkedet. 1980 og 1990-årene ble videre preget av privatisering eller delprivatisering av norske statlige bedrifter som Norsk Jernverk og Kongsberg våpenfabrikk. Staten beholdt likevel et dominerende eierskap i viktige bedrifter som Statoil , Norsk Hydro og Telenor siden disse ble sett på som viktige for utviklingen av norsk sokkel, infrastruktur og industri. Som følge av denne markedsorienteringen og blandingen av statlig og privat eierskap måtte staten opprette en rekke tilsyn som skulle sørge for at a) staten ikke favoriserte sine egne bedrifter, og b) konkurransen mellom bedriftene foregikk på en ordentlig måte og i henhold til norsk lovverk. Eksempler på disse er lotteri- og stiftelsestilsynet, Post- og teletilsynet, luftfartstilsynet og konkurransetilsynet.

På tross av dette fremstår den norske staten likevel som styringsvillig. Det kan sees på forholdet mellom stat og lokalmyndigheter, en aktiv økonomisk politikk og ikke minst opprettelsen av statens pensjonsfond utland aka oljefondet med påfølgende handlingsregel som kun gir oss lov til å bruke maks 4% av fondets avkastning på statsbudsjettet årlig i henholdsvis 1990 og 2001. Det er blant annet mange som gir oljefondet æren for den norske velferdsstaten slik vi kjenner den idag, men dette er ikke riktig: Det spiller nemlig flere faktorer inn: 1. Et aktivt og harmonisk samarbeid mellom staten, bedrifter og fagforeningene. 2. Høy organisasjonsgrad blant norske arbeidstakere. Dette har vært med på å gi fagforeningene slagkraft og innflytelse hva gjelder lønninger, arbeidsvilkår, tariffavtaler, pensjon, sykelønnsordninger m/m som bl.a. har gitt moderate lønnsforskjeller, lav arbeidsledighet og relativt små klasseskiller. 3. Tillit. I Norge har vi generelt sett høy tillit til hverandre, arbeidsgivere, staten, bedrifter m/flere. 4. En trygg og sikker forvaltning av fellesskapets ressurser som naturen, havet, energi og oljefondet. 5. Høy grad av stabilitet, da spesielt i arbeidslivet. Disse prinsippene har vært med på å forme Norge slik vi kjenner det idag med gode levekår, fellesskapsløsninger, høy grad av stabilitet og tillit i samfunnet og høy produktivitet og omstillingsevne i arbeidslivet.

Velferdstoppen

Norge gikk fra og i 1980 være et land med etter europeisk standard middelmådig levestandard til å ha verdens høyeste tre tiår senere. Norge har flere ganger blitt kåret til verdens beste land å bo i av både FN og andre organisasjoner, og den dag i dag er "den amerikanske drømmen" enklere å oppnå for folk flest i Norge enn noe annet sted i verden. Men det betyr ikke at tiårene etter 1980 har vært preget av sammenhengende økonomisk vekst. Norge opplevde det som kalles for jappetiden på midten av 1980-tallet. I denne perioden var lønnsveksten på nesten 10% i året og forbruket økte med nesten 20%. Dette skjedde samtidig som dereguleringen av kredittmarkedet fant sted, noe som førte til at folk, banker og bedrifter samtidig lånte mye penger. I tillegg hadde Norge gjort seg veldig avhengig av å kunne eksportere olje til en høy pris for å få statsbudsjettet til å gå opp. Kombinasjonen av disse resulterte til slutt i bankkrisa: Høye lønninger gav konkurranseproblemer for eksportnæringene, noe som resulterte i høyere arbeidsledighet og fall i boligprisene. Dette gjorde det igjen vanskeligere for folk å betale tilbake gjelda si, og samtidig falt oljeprisen kraftig. Til slutt sørget disse faktorene for at konsumet falt med 5% på tre år for privatpersoner og at bankene tapte mye penger på de lave boligprisene samtidig som de ikke fikk tilbakebetalt lån. Dermed gikk deres egenkapital tapt og staten måtte i 1991 og 1993 ta over bankene for å hindre konkurs.

Ekspansiv vekst og endring i arbeidsmønsteret

StatfjordA(Jarvin1982).jpg

Etter dette opplevde Norge jevn økonomisk vekst frem til dotcom-boblen sprakk i USA i 2000. Denne nedgangsperioden varte imidlertid ikke i mer enn to år og fikk ikke alvorlige konsekvenser for Norge. Utover 2000-tallet opplevde Norge en ekspansiv økonomisk utvikling med høy lønnsvekst, lave importpriser og høy eksport både prismessig og i kvantum. Kort sagt gikk Norge i massivt pluss og oljefondets verdi steg til 2000 mrd. kroner i 2007, noe som skulle komme inn handy da Finanskrisa traff Norge året etter. Denne økningen av velstand har nå ført oss inn i det som vi kaller forbrukersamfunnet som preges av en bruk-og-kast mentalitet og et behov for å stadig kjøpe nye ting som en kanskje egentlig ikke trenger og som ikke nødvendigvis har en verdi i seg selv.

Som nevnt tidligere har sysselsettingsmønsteret endret seg drastisk. Sysselsettingen innenfor jordbruk har vært i konstant nedgang siden 1800-tallet, og det sysselsettes langt færre innenfor de andre primærnæringene og også sekundærnæringene nå enn før. Unntaket fra denne utviklingen, og det som har gjort vestlandet til tyngdepunktet for norsk industri er selvfølgelig oljeeventyret som startet da det ble funnet olje på Ekofisk i 1969. Olje- og gassnæringen har etterhvert kommet til å bety mye for norsk økonomi, og vi er den dag i dag veldig avhengige av at det går bra på norsk sokkel for at det skal gå bra med norsk økonomi da olja alene står for 1/5 av verdiskapningen (Men en langt mindre andel av sysselsettingen).

I perioden har også folketallet økt til omlag 5 millioner innbyggere i 2012, mye takket være innvandring. Frem til 1970-tallet opplevde Norge omtrent like mye utflytting som innflytting, men fra og med 1980-tallet opplevde vi for første gang et markant overskudd av innflytting selv om også utflyttingen økte, og innvandringen står for veldig mye av den totale folkeveksten ettersom fertilitetsraten har sunket. I perioden har Norge også hadde en veldig høy sysselsettingsgrad på grunn av lav arbeidsledighet men spesielt ved at den aktive likestillingspolitikken har ført mange kvinner ut i arbeid. Faktisk så mange som 3 av 4, langt bedre enn resten av OECD. Men selv om det nå er omtrent like mange kvinner som menn i arbeidslivet, er kvinner fortsatt nødt til å jobbe mer deltid enn menn og de får også dårligere betalt for samme arbeid. Generelt sett har uansett nordmenn fått mer fritid: Både ved at det ble innført en femte ferieuke i 2000 og ved innføringen av 37,5 timers arbeidsuke i 1986. I tillegg har tidsbesparende husholdningsapparater blitt allemannseie og det har skjedd en revolusjon innenfor IT som gjør hverdagen vår mye enklere. Samtidig kan vi se at disse nyvinningene, forbrukersamfunnet og behovet for effektivitet har satt fart på sentraliseringen og gitt folk flest en mer urban livsstil. By-regionene er i sterk vekst samtidig som distriktene spesielt i Nord Norge har hatt en nedgang. Veksten i by-regionene skyldes ikke bare at folk flytter fra distriktene men også at det er en ekspansiv vekst i antall barn som fødes der: Veksten i bystrøk ellers i Norden er ofte høyere mens fraflyttingen fra distriktene ofte skjer i større omfang ellers i Norden enn i Norge.

En bærekraftig velferdsstat

Stofa_i_hradbraut.jpg

Norge har i dag en godt utbygd offentlig drevet velferdsstat med universelle tilbud, likhet og likestilling. Vi har for eksempel idag en bred offentlig og gratis skole med tilnærmet likt tilbud for alle. I 2010 var det 1,1 millioner nordmenn som benyttet seg av det norske utdanningssystemet fordelt på 110.000 lærere. Det ble innført obligatorisk skolegang for 6-åringer i 1997 samt at det i 1994 kom lovfestet rett til videregående opplæring. Dette samt at langt flere tar høyere utdanning enn før har gitt Norge en høyt utdannet befolkning, både på herre- og damesiden. Likevel scorer Norge ikke mer enn gjennomsnittlig på PISA-undersøkelsene, og det er et høyt frafall blant elever på videregående.

Innenfor helsevesenet betaler det offentlige over 80% av utgiftene knyttet til innbyggernes bruk av alle landets ulike former for helsetjenester. Det har samtidig vært en sterk vekst i det offentliges helseutgifter, ca 5% av det offentliges utgifter er knyttet til helse. Dette kan forstås med at det har oppstått mange nye spesialisthelsetjenester, psykisk sykdom er kommet på kartet og det er for eksempel langt flere utdannede leger, sykepleiere og hjemmesykepleiere pr. innbygger. Med det sagt har helse-Norge ofte måttet finne seg i mye kritikk, og det har vært mange omstruktureringer opp igjennom årene blant annet knyttet til driftsansvar mellom kommune, fylkeskommune og stat samt opprettelsen av helseforetakene og organiseringen av sykehusene. Kommunehelsetjenesteloven av 1984 gav videre kommunene ansvar for å drive legetjenester, i 2001 kom fastlegeordningen og i eldreomsorgen går utviklingen mot hjemmebasert fremfor sykehjemsbasert pleie.

Videre har vi også store velferdsgoder som sykelønn, pensjon, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd og foreldrepermisjon. Men spørsmålet mange stiller seg er om den norske modellen vil være bærekraftig i fremtiden. Spesielt den store veksten i antall mottakere av ordninger som uføretrygd og sykelønn samt store budsjettoverskridelser for sykehusene får mange til å stille spørsmål. Det har opp igjennom vært flere reformer både innenfor NAV/arbeidsformidlingen, sykehusene samt hva gjelder det høye sykefraværet (7-8%) som har hatt begrenset effekt, og i tillegg ser en et behov for å ta flere helseproblemer som tannhelse og psykisk helse inn under det offentlige universaltilbudet. Dette har fått noen til å hevde at den stadige utvidelsen av velferdsstaten er et problem i seg selv, ettersom utvidelsen bare viser at samfunnet på tross av velferdsordningene fortsatt har store problemer. I tillegg viser undersøkelser at jo bedre levestandard vi får, jo flere livsstilssykdommer utbrer seg. Et eksempel på dette er at det i 1970 var 15% av den voksne befolkningen som var overvektige mot nesten 30% i 2008.

Utjevning eller ulikhet?

Idéen om likhet har stått og står fortsatt nokså sterkt i den norske befolkningen. Denne idéen er en av hovedgrunnene til at vi idag har et omfattende offentlig velferdssystem. Det sees også på partipolitikken: Politisk har Norge ligget et godt stykke til venstre for resten av Europa. Med dét sagt har likevel forskjellene økt jevnt de siste 20 årene: I 2007 kunne den tidelen i Norge som tjente minst disponere bare 4% av totalinntekten i Norge etter skatt mens den tidelen som tjente mest disponerte litt over 20% av totalinntekten etter skatt. Dette er likevel en god del mindre enn et par år tidligere: Da den rødgrønne regjeringen overtok i 2004 kunne nemlig den rikeste tidelen disponere 30% av all inntekt etter skatt! Dette indikerer at på tross av vår enorme velferd så har vi fortsatt et stort fattigdomsproblem i Norge. Det er likevel ikke snakk om den type fattigdom der mennesker sulter og ikke har noe sted å bo, det er her snakk om en levestandard som kan defineres som uakseptabel i forhold til resten av befolkningens levekår. Det er også vanskelig å si noe om hvor mange dette faktisk gjelder; det kommer nemlig helt an på hvilken definisjon en bruker, men for eksempel Redd barna og ssb regner med at 78.000 barn i Norge lever i fattigdom. Uansett er norsk fattigdom i all hovedsak knyttet til storbyene da spesielt hovedstaden og fattigdom er også et større problem i innvandrerbefolkningen, blant enslige forsørgere og aleneboende enn i resten av befolkningen. Utdanningsnivå spiller selvfølgelig inn som en avgjørende faktor.

Likestilling

Norge ligger på likestillingstoppen men det er ikke ensbetydende med vi har oppnådd full likestilling. Kvinner jobber mer ufrivillig deltid og tjener kun 2/3 av det menn gjør, hovedsakelig på grunn av deltidsjobbing men også på grunn av maktstrukturene i samfunnet: Lønnsgapet mellom menn og kvinner ble tidligere forklart med at menn hadde høyere utdanning enn kvinner, men idag er situasjonen helt annerledes da flere kvinner enn menn har høyere utdannelse. Det betyr at kvinner får færre lederstillinger og at kvinnedominerte yrker har et lavere lønnsnivå enn mannsdominerte yrker. Videre øker også lønnsgapet med alderen: Kvinner taper mer lønn i forhold til menn for hvert barn de får, noe som viser viktigheten av en aktiv likestillingspolitikk hva gjelder foreldrepermisjon. Økningen fra fem til fjorten ukers pappaperm utført av den rødgrønne regjeringen for noen år siden er et godt eksempel på dette. I tillegg er det oftere mor enn far som tilpasser seg og velger et såkalt "barnevennlig yrke", ofte med mer deltid. På tross av dette er Norge som sagt kommet langt hva gjelder likestilling: Kvinner deltar i all hovedsak mye mer i politikk, har høyere utdannelse og høyere økonomisk deltakelse og muligheter enn i resten av verden.

Globalisering

Norge har i likhet med resten av verden tatt del i globaliseringen og blitt et globalisert og multikulturelt samfunn. Særlig EØS-avtalen av 1992 har vært med på å knytte oss mye tettere til det internasjonale samfunnet (Europa) ved at vi retter oss etter EU-domstolen og EU-regler i bytte mot enklere tilgang til det indre europeiske markedet. Men nordmenn har vært skeptiske til å ta enda et skritt videre, altså til å oppgi mer suverenitet og bli et fullverdig medlem av EU som vil gi oss stemmerett i EU´s lovgivende organer i tillegg til økt innflytelse.

Et organ som Norge derimot var og er medlem av, er NATO. Etter sovjets sammenbrudd i 90-91 forsvant frykten for atomkrig, men NATO og Norge måtte forholde seg til andre mer eksterne trusler. NATO endret seg fra å være en organisasjon hovedsakelig fokusert på Europa til å drive krigføring først på Balkan (som ikke hadde medlemstater i NATO) og så i midtøsten i kampen mot terrorisme. Dette gav Norge flere utfordringer: Hvor aktivt skulle vi delta i disse krigene, og hvordan skulle det norske forsvaret organiseres? Det hele resulterte i et mer spesialisert og høyteknologisk forsvar, kutt i forsvarsbudsjettene og deltakelse i flere av NATOs operasjoner utenfor dets medlemsland som Bosnia, Afghanistan og Libya. Foruten om NATO har norsk utenrikspolitikk vært preget av bistand og støtte til fattige land og områder i konflikt i form av penger men også fredsforhandlinger. Norge har vært med på å fremforhandle en rekke fredsavtaler i ulike konflikter. Eksempler på dette er Sri Lanka og Oslo-avtalen. Disse avtalene fremstår imidlertid ikke som spesielt suksessrike den dag idag, selv om de kanskje gjorde det umiddelbart etter at de var fremforhandlet.

Et multikulturelt samfunn

Samediggi03.jpg

Når vi snakker om Norge som et multikulturelt samfunn er det ofte noen folkeslag vi glemmer, nemlig samene, taterne, rom-folket, skogfinnene, kvenene og jødene. Samene har en lang historie i Norge som går lengre tilbake enn de vi vanligvis kaller "de første nordmennene". Norske myndigheter førte i mange år en beinhard assimileringspolitikk overfor samene som først ble myket opp på 1950-tallet. Da ble for eksempel forbudet mot samisk i skolen opphevet, og det ble i tiårene som fulgte opprettet samiske skoler flere steder i Finnmark med samiske lærebøker. Samene opprettet interesseorganisasjoner, fikk etterhvert de samme godene og rettighetene som etniske nordmenn og Sametinget ble opprettet i 1984. Først i 1998 fikk samene og de nasjonale minoritetene en unnskyldning fra norske myndigheter for de overgrepene som var blitt begått mot dem av den norske staten, som steriliseringen av rom-folk og fornorskningspolitikken.
Det var nemlig først på 70-tallet at Norge begynte å oppleve innvandring av betydning fra fjernere land. Men innvandringsbegrepet dekker ikke bare mennesker som er på flukt men også mennesker som kommer til Norge for å få arbeid. Arbeidsinnvandrere representerer faktisk den største gruppen av innvandrere til Norge, langt større enn de som flykter fra krig og nød. I 2012 bodde det omlag 650.000 mennesker i Norge som enten var født i et annet land eller hadde foreldre født i et annet land. De to største innvandringsgruppene i Norge idag er faktisk den polske og den svenske. Men selv om det for en stor grad er arbeidsinnvandrere som kommer til Norge er det også i denne gruppen vi finner mest fattigdom, de lavest utdannede og de med dårligst helse. Det er først og fremst de gruppene som innvandrer på grunn av nød som trekker statistikken i denne retningen og det kan sees som et uttrykk for at integreringspolitikken i Norge kanskje ikke er god nok.

Oppsummering
Etterkrigsårene har gitt store omveltninger i landets parti– og styringssystemer. Det er en stor forskjell fra 1920-årenes kamp mellom systemtro og revolusjonære partier og 1950- og 60-årenes partipolitiske konsensus. Grunnlaget for den nye flertallsparlamentarismen ble lagt ved Arbeiderpartiets vekst tidlig i 1930-årene. Krigen styrket det nasjonale samholdet i landet og bidrog til sosial radikalisering. 

Staten Norges oppbygning har endret seg de siste tiårene etter som kravet om fornying og modernisering tok til i løpet av 80-årene. Med denne fornyingen har vi sett en kraftig deregulering, liberalisering og markedsretting både innenfor statens ansvarsområder så vel som i det private. Likevel kan vi si at den norske modellen med samarbeid mellom en sterk fagbevegelse, stat og arbeidsgiver samt de norske idealene om fellesskap, likestilling og høy respekt for menneskerettighetene i all hovedsak har bestått: Vi har nemlig fortsatt en veldig aktiv og bred velferdsstat med en sterk fellesskole, et godt offentlig helsetilbud og gode sosiale stønader. Spesielt kvinner har, i likhet med de fleste andre grupper, opplevd økt frigjøring, velferd og trygghet i takt med velferdsstatens utbygging. Videre ser vi at Norge i løpet av de fire siste tiårene er blitt et mer mangfoldig samfunn. Det bor idag mennesker fra hele verden i Norge, som tilhører ulike religioner, livssyn, skikker, tradisjoner og med ulike politiske ståsted. Norge har tatt del i globaliseringen og blitt et flerkulturelt samfunn med et aktivt engasjement internasjonalt og med hel eller delvis deltakelse i organisasjoner som NATO og EU. Norge har også kommet en lang vei hva gjelder å anerkjenne andre kulturer, da spesielt samenes og de nasjonale minoritetenes kulturer på veien mot det flerkulturelle, moderne samfunnet.

Identiteter fra moderne Norge

Samen Hallvard

Amida fra Somalia

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License