Perioden 1814 - 1940.
I 1814 gjorde Grunnloven slutt på eneveldet, fordi den bestemte at kongen måtte dele makta med folket. I tillegg ble Norge en egen stat.
Kongen skulle blandt annet utnevne regjeringen, der alle medlemmene var embetsmenn, dette var en av grunnene til at kongen beholdte mye av sin gamle innflytelse. Stortinget, som bestod av embetsmenn, byborgere og bønder, hadde ingen innflytelse på hva regjeringen gjorde og bestemte.
De nærmeste årene etter 1814 var Norge rammet av landets største økonomiske depresjon, det gikk værst utover handelen ut i Europa fordi de enda var rammet av Napoleonskrigene. Norske storborgere som hadde kapitalen bundet i skog, sagbruk, skip og bergverk var de som merket den økonomiske nedgangen mest, dette fordi norsk trelast ikke lenger kunne konkurrere på det britiske markedet pga økt toll.
Norges Bank ble opprettet i 1816 med hensikt om å ordne pengevesenet som hadde hatt en kraftig nedgang, med å gjøre dette kunne de starte innkrevning i et sølvfond. Det var først i 1842 verdien steg i verdi.
I 1818 ble Carl Johan norsk konge, og allerede i 1821 begynte Stortinget å motta forslag til endring av den norske Grunnloven av kongen. Dette var fordi han syntes at nordmennene hadde fått en for fri stilling i unionen med Sverige. Stortinget greide etter mange forsøk å nekte kongen absolutt veto.
John Neergard var ung bonde som ble valgt inn på Stortinget 32 år gammel. Han reiste rundt på gårdene for å få bøndene til å stemme på sine egne, dette var fordi han skjønteat dersom bøndene skulle få flere representanter inn i nasjonalforsamlingen var de nødt til å stå sammen. Mobiliseringen bøndene gjennomførte gjorde at vi fikk "bondetinget", og i 1833 var nesten halvparten av representantene bønder. Bøndene satte raskt preg på pengebruken til staten, de stanset f.eks et nytt universitetbygg og hadde fokus på offentlig sparepolitikk. Det var viktig for bøndene at lokale saker skulle avgjøres lokalt av de som bodde i nærmiljøet, derfor var det en stor seier i 1837 da Stortinget vedtok formannskapslovene, disse ga bondestaten lokalt selvstyre og mer kontroll over bruken av penger. Fra nå skulle det hvert år holdes kommunestyrevalg og det skulle velges ordfører i alle norske kommuner. I tillegg ble den alminnelige norske mann involvert i det politiske arbeid.
Fra ca 1850 startet moderniseringen av Norge. Staten satset på å utbygge veinettet, telegrafen kom og posttjenestene ble utvidet. Sysselsettingen i Norge endret seg, og gikk fra jordbruk, skogbruk og fiske til håndverk og industri og til handel, transport og andre former for tjenesteyting. Naturlig nok endret bosetningsmønsteret seg også med denne utvikling, og urbanisering ble mer vanlig enn før. I 1854 ble den første jernbanen i Norge bygget, noe som i senere tid har blitt selve symbolet på det moderne Norge.
1850 - 1884 ble en tid med kamp mellom de folkevalgte på Stortinget og embetsmennene i regjeringen. De som satt på Stortinget ønkset et utvidet folkestyre, siden den forsamlingen representerte folket.
Thranebevegelsen krevde allmenn stemmerett, noe som gjorde at bondestanden ikke klarte å enes om en felles politikk. Flere av de rike storbøndene støttet dermed embetsmennene, og småbøndene søkte sammen med byborgerne siden de også hadde ønske om forandring i samfunnet. Valget i 1868 ble det beste siden "bondetinget", der bøndene for første gang hadde flertall i Stortinget.
Søren Jaabæk og Johan Sverdrup inngikk et samarbeid som snudde opp ned på maktforholdene i norsk politikk. I tillegg skapte de sammen en bred politisk bevegelse som tilslutt ble partiet Venstre.
I følge Grunnloven skulle Stortinget samles hvert 3.år, i 1869 ble dette endret til en gang i året. Da Sverdrup og Venstresiden vant valget i 1882, og statsrådene fradømte embetene to år senere, måtte Kongen be Sverdrup om å bli Statsminister og danne regjering. De folkevalgte hadde vunnet og parlamentarismen var innført i Norge.
De som støttet Kongen ble kalt partiet Høyre.
I 1887 ble Arbeiderpartiet stiftet, men det var først etter innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1889 at partiet økte medlemstallene. Få år etter fikk også de representanter på Stortinget, i denne omgang fikk de fire stykker.
Kvinnene krevde å få delta ved folkeavstemningen om unionsoppløsningen i 1905 ved å samle inn nesten 300 000 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen.Innsatsen rundt underskriftskampanjen styrket kvinnenes sak og i 1913 fikk kvinnene allmenn stemmerett.
Året 1914 var første verdenskrig ett faktum. Stormaktene stod på hver sin side for å bevare egne interesser og landegrenser. For Norge betydde første verdenskrig trange økonomiske tider og etterhvert strengere statlig regulering iform av påbud og forbud. Norge beholdt sin nøytralitet i den grad det var mulig, og unngikk å bli invadert av tyskerne.
Etter 1.verdenskrig tok slutt i 1918 kom Norge inn i mellomkrigstida fram til 2. verdenskrig kom til landet 9.april 1940. Mellomkrigstiden i Norge var preget av økonomisk oppgang og nedgang om hverandre, streik og krangler mellom arbeiderne og arbeidsgiverne rundt om i landet.
Artikler om fiktive personer:
Håvard (født i 1887)
Opprinnelig fra Vestlandet. Ble skolelærer i Finnmark etter å ha gått på seminaret i Tromsø
Frøydis (født 1912)
Fra Kristiania. Arbeidet på tekstilfabrikk i Kristiania.
Kilder:
https://snl.no/F%C3%B8rste_verdenskrig, 29.09.14 09:09
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/05/CarlXIVJohnSweden.jpg
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d4/57041_F%C3%B8rste_kvinne_legger_stemmeseddelen_i_urnen_ved_valget_i_1910.jpg
Nomedal, John Harald og Ståle Bråthen(2010). Kosmos 9. Bergen: Fagbokforlaget
K. Helle, S. Dyrvik, E. Hovland, T. Grønlie(2013) "Grunnbok i Norges historie", Universitetsforlaget