Middelalderbruket, jordleie og sosial status

Middelalderbruket
I middelalderen var Norge et agrarsamfunn i høyere grad en noen sinne. Februket spilte den største rollen i åkerbruket i kyst- og fjordområdene i nord og vest og i fjellbygdene. Sau og geit var de viktigste husdyrene. Det var også vanlig å ha hest, gris, høns og gjess. I tillegg gav skog rett til jakt, fangst og fiske fordeler til de som eide gård. Tømmer og trelast ble en salgsvare i høymiddelalderen. I områdene med go tilgang på myrmalm og virke til trekullbrenning var jernutvinning viktig, og egnede steinslag ble nyttet til produksjon av bryner, kvernstein, steketakker og klebekar. Samene i Finnmark og Troms levde av fangst av småvilt og reindrift. Fangsten ble drevet av territorielt forankrede samiske arbeidsfellesskap, såkaldte siidaer, der forskjellige familier og husholdsenheter samarbeidet og delte fangstutbyttet.

Endringer i driftsmåtene i form av nye og mer varierte husdyr- og planteslag og bedre redskaper ga større produksjon per arealenhet. I redskapsteknologien var økt bruk av jern særlig viktig. Jernplogen var i økende bruk fra vikingetiden og utover og den samlede landbruksproduksjonen steg. Jord var altså det viktigste produksjonsmiddelet og rådrett over jord var avgjørende for både sosial og økonomisk status. Mot slutten av høymiddelalderen utviklet det seg et jordleiesystem som omfattet de fleste bøndene i landet. Geistligheten, det verdslige aristokratiet og andre i det kongelige og kirkelige styringsapparatet hadde sitt vesentlige økonomiske grunnlag i leieinntekter av jord og andre ytelser fra den landbrukende befolkningen.
Odelsretten over jord og land stod svært sentralt i lovtekstene i middelalderen, dette var kanskje ikke så rart med tanke på jordas betydning i agrarsamfunnet.

Jordleie og sosial status
Leie av jord hadde stor oppmerksomhet i middelalderen. En leilending (en som leide skyldsatt jord) hadde bruksrett til den jordveien han bygslet, mot å svare to hovedytelser til jordeier. Hovedytelsene var landskyld, en årlig leieavgift som ble fastsatt i forhold til jordas bruksverdi, og åbud, plikter som fulgte med det å bo på et bruk/gård og drive det. Landskylden ble fastsatt i forhold til avkastningen og ble dermed et hendig verdi mål for jord. Sameie av et bruk kunne ordnes gjennom landskyldparter uten at driften ble splittet opp, slik at brukeren skylte de andre eierne jordleie. Dette førte til at partseie ble et karakteriserisk trekk ved det norske leilendingsystemet. Med partseie menes det at en bruker kunne være ren leilending under en eller flere eiere eller han kunne eie sitt bruk fult ut. Etterhvert ble partseie mer og mer fremmet gjennom arveskifter og eiendomstransaksjoner i forbindelse med giftemål.

I siste del av 1200-tallet var jordleie blitt så vanlig at Landloven fastsatte utligning av leidangsskatten i forhold til lansskylden. Dette innebar skyldsetting eller maktikulering av all jord i landet. Dette førte til at alle fikk en fast landskyld takst, et ''boltall''.
Som nevnt var ikke dette med leilending noe som var særegent for Norge, men det er likevel noe som skiller den norske leilending med de andre i Europa. I likhet med danske og svenske leilendinger var i senere del av norsk høymiddelalder en rettslig fri person. Han stod ikke i noe personlig avhengighetsforhold til jordeier slik de ufrie bøndene ute i Europa gjorde. De var stavnsbunde, hadde arbeidsplikt på jord som ble drevet av eiers regning og stod under hans godsjuridiksjon.

Byrd og rådrett over jord dannet sammen sosial status i bondesamfunnet. Høyest i høymiddelalderens bondesamfunn stod haulden. Han eide jord med odelsrett. Den laveste gruppen var treller og trelleælinger. De stod utenfor rettsamfunnet og var frimanns eiendom, som hans kveg. I mellom hauld og trell stod løysinger. Dette var vell og merke i bondesamfunnets rangering, om man tar for seg hele samfunnet tronet kongen på toppen med Jarl (biskopp) under seg og deretter landsmenn som lå over haulden (bønder).

Leilendingsvesenets omfang og utvikling
Under 1300-tallet var de fleste bønder i landet delvis leilendinger under geistlige og verdslige jordeiere. Etter landskyldverdien er det grovt anslått at at landets jord før 1350 fordelte seg med ca. 7 % på kronen ca. 40 % på kirkelige institusjoner og de resterende ca. 33 % på selveiende bønder og bymenn. Dette innebar at en vesentlig del av overkuddet av landsbruksdriften gikk som landskyld til kirke, aristokrati og krone.
Størst utbredelse hadde leilendingsvesen og godseiendom i de beste og mest sentrale landsbruksbygdene.

Etterhvert ble det en tydelig overgang fra et personlig klientsystem til lovenes landskyldbaserte leilendingsvesen. Denne utviklingen kan forklares med utviklingen av konge og kirkemakt. Både kirkemakt og konge overtok mye av et jordgodset som tidligere lå til lokale høvdinger og stormenn, men stod sterkt nok til og greie seg uten personlig avhengige bønder. De faste landskyldytelsene fikk betydning, de gav et stabilt økonomisk grunnlag for jordherrer som viet seg til andre oppgaver enn næringsdrift. Ut gjennom høymiddelalderen økte dette systemet i omfang. Denne veksten i leilendingvesenet skjedde på jord som leilendingenes jordherrer hadde råde rett over. Det man må være oppmerksom på er den særlig store veksten i leilendingsdrevet kirkelig godseiendom, fra et nullpunkt i misjonstiden, i overveiende grad skyltes overføringer fra konge og stormenn, ikke fra selveiende bønder. Dette var ikke den eneste endringen…

Samtidig økte leilendingsvesenet i omfang ved at mer bondejord ble bygseljord. Dette skjedde som sagt pga arveskifter. I tillegg overtok kirken i den senere delen av høymiddelalderen bondejord som sjelgaver og betaling for underhold i kirkelige institusjoner. Slik kunne bønder med egen jord bli leilendinger, helt eller delvis.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License