Liberaliseringen Av Kraftmarkedet

Kraftmarkedet i Norge hadde i en årrekke vært kontrollert og i all hovedsak drevet av staten og små lokale kommune- og fylkeseide kraftverk. Men på begynnelsen av 1990-tallet kom markedsorienteringen av kraftmarkedet, som i grove trekk vil si at produksjon og kanalisering av kraft skulle skje på prinsippene om tilbud og etterspørsel. Hensikten med liberaliseringen var å få til en mer effektiv utnyttelse av Norges kraftressurser ved at forskjellige kraftprodusenter skulle kunne konkurrere om kundene. Denne nye energiloven ble vedtatt i 1990 mot AP og SV´s stemmer, men det var Brundtland 3-regjeringen som senere samme år overtok som stod for utviklingen og organiseringen av dette lovverket i praksis.
Eventuelle negative konsekvenser av liberaliseringen ble ikke utredet før denne prosessen startet: Et av hovedmålene i tillegg til mer effektiv utnyttelse av kraftressursene var leveringssikkerhet ved at dersom det ble kraftmangel i Norge så kunne en simpelthen bare importere kraft fra utlandet, først og fremst Sverige. Det politikerne derimot ikke tok høyde for var at norske magasiner kunne bli nedtappet til fordel for salg av kraft til utlandet med høy fortjeneste og derav gi norske forbrukere en mye høyere pris ettersom etterspørselen da ville bli mye høyere enn tilbudet. Noe som har vært tilfelle mange ganger opp igjennom de siste 20 årene.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License