Politisk var den viktigste følgen av den demografiske krisen at det kongelige styreapparatet ble svekket.
Omstendighetene lå nå til rette for at kirken kunne styre sin stilling som selvstendig offentlig myndighet og øke sin innflytelse på den verdslige regjeringen. Samtidig åpnet svekkelsen av det kongelige styringsapparatet for politisk-administrativ og rettslig desentralisering, med større selvstendighet for bygde- og bykommunale organer.
Senmiddelalderkrisen hadde også en kulturell side. Det kongelige og kirkelige inntektstapet minsket de mulighetene de to samfunnsmaktene hadde til å skape miljøer for åndsliv og kunst. Den litterære virksomheten som hadde utfoldt seg omkring kongehoffet og i kirkelige kretser, døde ut i senmiddelalderen. Det ble heller ikke lenger skapt hjemlig kirkekunst på høyt nivå. Det meste og beste av slik kunst ble i senmiddelalderen innfør fra hansaområdet.
I senmiddelalderen utviklet de norske dialektene seg videre mot en nyere språkform, uten at det fantes miljøer som kunne omforme det norske skriftspråket parallelt. Det "mellomnorske" skriftspråket som var fra ca. 1350-1550 var preget av økende oppblanding med svensk, dansk og nedertysk, og måtte gradvis vike for rent dansk. Omkring 1500 var det gamle norrøne skriftspråket ikke lengere forståelig for folk flest. Det som fantes av norsk litterær tradisjon, var henvist til å leve videre på folkemunnen, i folkeviser og stev, eventyr og sagn.