Krisens Arsak Og Okonomiske Virkninger

Det er ført en omfattende diskusjon om årsakene til befolkningsnedgangen i senmiddelalderen. Generelt er dette blitt forklart med folkeøkning utover ressursgrunnlaget og overutnytting av landbruksarealer, slik at jorda ble utpint. En annen allmenn forklaring er klimaforverring. Samtidig uår, naturkatastrofer og krig. For å forklare både dette og den senere krisens omfang og varighet er det trukket inn indisier på et noe kjøligere og fuktigere klima. Det er også pekt på de særlige farene for utpining av jord i marginale landbruksområder i Norge, der det var tatt opp mange små bruk som knapt kunne fø sine hushold. Den rimeligste forklaringen på mulig stangnasjon i den norske befolkningsutviklingen før 1350, eventuelt også en begynnende tilbakegang, synes alt i alt å være at folketallet hadde steget så høyt at landbruksressursene ble merkbart knappe. Før 1350 er de registrerbare krisesymtomene i Norge likevel få og svake. Den veldige rystelsen kom først med svartedauden og de følgende pestangrepene. Pestepidemiene var en forferdelig påkjenning for dem som overlevde dem, og satte varige spor i befolkningens kollektivite minner. Ser en på langtidsvirkningene av folketapet, blir bildet derimot mindre negativt.

Økonomisk var krisen en makrokrise. Den førte til sterk reduksjon av både produksjonskapasistet og samlende materielle behov. Økonomisk rammet krisen først og fremst landskyld- og skattetakere, det vil si jordeiende arisrokrater, kirken og kongedømmet. Økonimien ble også vanskeligere for de øvre sjikt i samfunnet ved at verdien av deres inntekter i landbruket sanki forhold til priser på bearbeide varer og arbeidslønninger.

I samband med folketapet er to omleggningtedenser merkbare i landers næringstoffer.
For der første ser det ut til at vekten på husdyrhold øker i forhold til korndyrking. Gjennom rikeligere tilgang på slåtteland og beiter ble forbruket mer produktivt i forhold til arbeidsinnsatsen. Og folk fikk råd til å spise mer av ettertraktet animalsk føde i forhold til den karbohydrat- og stivelsesrike kosten som hadde dominert mot slutten av høymiddelalderen. For det annet ble fiske en viktigere næring. Bosetningen holdt seg som nevnt godt oppe i kystdistriktene vest og nord i landet. I Nord-Norge fortsatte en tendens som var merkbar alt i høymiddelalderen. Folk bygde i økende grad økinomien på husdyrhold og heimfiske til eget matbeho, samtidig som de deltok i sesongfiskerier og produserte tørrfisk og andre fiskevarer som kunne byttes i kornvarer og andre produkter Det tyder også på at formuesgrunnlaget her var bedre enn i gode landbruksbygder lengere inne i landet. Forklaringen må være mulighetene for avseting av tørrfisk og andre fiskevarer til eksport over Bergen, i et gunstig bytteforhold til korn og andre importvarer.

Et utrykk for de lønnsomne forbindelsen med Bergen er den rike importkunsten av tyske-nederlanske opphav som nå fikk plass i nordnorske kiker. De norske byene ble som kongelige og kirkelige oppebørselssentre og oppholdssteder for private jordeiere rammet av fallet i jordleieinntekter, skatter og andre offentlige inntekter.

De reduserte tilførselene fra landdistriktene gjorde at folketallet i de fleste byene lenge ble liggende på mye lavere nivå enn før 1350.

På den annet siden kom markedsorienterte varebytte til å bety mer i den norske senmiddelanderøkonomien, slik tilfellet var over det meste av Europa. Flere og flere solgte en større del av det de produserte for å skaffe seg andre varer, og utpregde handelsbyer fikk mer positiv utvikling i senmiddelalderen enn de typiske oppebørselsbyene. Bergen beholdte sin stilling som eksportkanal for fisk og andre varer fra det nordafjelske.

Ved siden av fisk tok trelast til å gjøre seg gjeldende som massevare i utførselen. Den trakk hollendere og skotter til norskekysten, førte til byvekst i Skien og bidro til å holde bylivet oppe i Oslo, Tønsberg og Sarpsborg.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License