Krisen Folger For Aristokrati Og Geistlighet

Den demografiske krisen svekket det verdslige aristokratiet. Privat godseiendom var et vilkår for aristokratiske livsførsel.

Utover på 1300-tallet gikk hirdorganisasjonen i oppløsning, og de øvre lagene i det tydeligere hirdaristorkratiet utviklet seg til en fødselsdefinert høyadel av riddere og væpnere. Den var riksbærende i den forstand at dens ledende medlemmer satt i riksrådet og forvaltet inntektsbringende kongelige len. Kong Håkon 6. Magnusson samarbeidet nært med denne adelene, og den hadde fortsatt en viktige stilling i riksstyringen utover på 1400-tallet, selv om unionskongene hadde mindre behov enn Håkon 6. for å bruke den.
Tross tilskudd av inngiftede fremmede adelsmenn, som unionskongene hadde en tendens til å foretrekke, skrumpet derfor den norske høyadelen sterkt inn etter midten av 1400-tallet, og i løpet av de tre- fire første tiårene av 1500-tallet, og forsvant den nesten helt. Derfor kunne Christian 2. i sin håndfestning fra 1513 erklære at den norske adel var så godt som utdødd.

Gjennom nedgangen i de kirkelige inntektene ble også den norske geistligheten varig redusert i antall. Lokalt ble prestegjeldene større, slik at hver prest betjente flere kirker. Høyere opp var det en tendens til å slå inntektene av flere tjenester sammen for å skape økonomisk grunnlag for et mindre antall geistlige embeter. Klostrene, som nokså ensidig bygde sin økonomi på jordleieinntekter, ble særlig hardt rammet av landskyldfallet. For å opprettholde sin omfattende gudstjenesteordning og ivareta sine øvrige oppgaver trengte de konventer av en minimumsstørrelse. Når de økonomiske forutsetningene for dette sviktet, ble resultatet lett demoralisering og oppløsning innad og minsket prestisje utad. Allerede før reformasjonen hadde flere kloster sluttet å fungere.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License