Kredittpolitikken

Den norske stat praktiserte lenge en aktiv rolle hva gjaldt renter, rasjonering av lån og kanalisering av lånekapital til prioriterte næringer gjennom statlige banker. Denne styringen ble referert til som kredittpolitikken, og den hadde vært en bærebjelke i den makroøkonomiske styringspolitikken siden midten av 1950-årene. Denne særnorske, stramme kredittreguleringen gav lav rente som var gunstig for landets innbyggere, fradrag og samfunnsnyttige investeringer. Men iløpet av 1970-årene begynte dette systemet å fremstå som tunggrodd, uøkonomisk og ikke spesielt effektivt. Systemet virket også delvis mot sin hensikt om omfordeling ved at økonomisk sterke personer stiftet stor gjeld og dermed fikk store fradrag på skatten. Så iløpet av årene 1980-87 ble denne kredittrasjoneringen gradvis avviklet samtidig som renten ble sluppet fri. Det var nå markedets krav om tilbud og etterspørsel som avgjorde prisen på lån. Selve liberaliseringsprosessen startet under Nordlis AP-regjering i 1980 og avsluttet av Gro Harlem Brundtlands andre regjering.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License