Fangeleirene I Norge

Åneby
Åneby fangeleir i Nittedal var spesifikk for de ca. 100 personene som ble arrestert etter det første Lofoten-raidet 4.mars 1941. Leiren ble stengt 12. juni 1941, og de gjenværende 115 fangene ble overført til Grini.

Grini

I 1940 var Grini i Bærum kommune en krigsfangeleir. 12. juni 1941 ble Grini en sivil konsentrasjonsleir, og de 115 fangene fra Åneby fangeleir ble overført. Grini var den største fangeleiren som holdt til i Norge. I alt var 19 247 fanger innom leiren, der 3402 av dem ble sendt videre til Tyskland. I konsentrasjonsleiren var det politiske fanger fra Norge og 18 andre nasjoner, samt kriminelle (svindlere, andre vinningsforbrytere og svartebørshandlere).

"Fallskjermen" på Grini varte fra 5. november 1942 til 23. desember 1944. I slutten av oktober 1944 ble Fannrem fangeleir i Orkdal etablert som utekommando under Grini. Det var trange kår med lite mat og hardt arbeid. Desember 1944 kom fangene i kontakt med sivilbefolkningen som forsynte dem med mat, klær og sko. Det foreligger opplysninger om at en av fangene døde angivelig av matforgifting.

Begynnelsen av mars 1944 ble enda en utekommando etablert, Bardufoss. 300 fanger kom fra Grini mens de resterende 100 kom fra Falstad. Totalt var det 800 fanger innom leiren. Fangene på Bardufoss hadde lange arbeidsdager (12-13 timer), dårlige værforhold, samt veldig lite mat.

Helt oppe i Kvænangen i Nord-Troms lå leirene, Veidal og Badderen (Veiskaret). Dette var de nordligste av Grinis utekommandoer for 400 Grini-fanger, samt jøder fra Falstad i begynnelsen av august 1942. Fangene hadde i oppgave å bygge en 6 km lang snøoverbygning langs riksveien, det som ble kalt Norges største trehus. Utenom dårlig og hardt vær led ikke fangene i leirene. Dette takket være Røde Kors i Tromsø som forsynte fangene med bla mat og klær. Samt befolkningen på stedet, og pakkene fangene fikk fra sine pårørende. 11. november 1942 ble fangene sendt tilbake til sine respektive hovedleirer.

Ulven og Espeland
Ulven fangeleir ble anlagt i juni 1940. Det var mest kommunister og jøder plassert på Ulven, men litt om litt ble også motstandsfolk av ulike kategorier arristert. 22. oktober 1941 skjedde de første henrettelsene, da ble to menn skutt. I ettertid ble det henrettet et ukjent antall fanger. Dårlig kosthold fant også sted på Ulven. Enkelte fanger ble plassert i en spesiell enecelle i isolasjonsbrakken ("Lenken"). Isolasjonen varte som oftes så lenge de var under forhør, og det var få tilfeller av direkte midhandling av fangene.

Januar 1943 i Mollalia på Espeland i Arna kommune øst for Bergen, begynte byggingen av en ny leir. Noen fanger fra Ulven ble kommandert til å delta i byggingen. Sommeren 1943 ble samtlige fanger fra Ulven overført til Espeland. Forholdene på Espeland fangeleir var dårlige. Det var trangt om plassene i de allerede overfylte brakkene. Vaktene og ledelsen oppførte seg veldig brutalt og tilfeldig, samt de drev på med fysisk mishandling på fangene. "Lenkegjengen" var fanger som var under mistanke for alvorlige forhold. Dette var en egen avdeling med trange celler. Der kunne de bli isolert i månedsvis. Det var ca 200 fanger på Espeland ved krigens slutt.

Falstad

De første fangene ankom Falstad 11. desember 1941, men først fra våren 1942 fikk Falstad preg av konsentrasjonsleir. Fangearkivet inneholder ca 6500 navn; av de er ca 900 utenlandske, men det egentlige fangetallet var trolig en god del høyere. Lange arbeidsdager preget fangene, men utover høsten 1942 ble forholdene verre. Falstad ble regnet som en utryddelsesleir for syke serbere, russere og jødiske fanger. November 1942 ble de gjenlevende jødene sendt til Bredtveit fengsel i Oslo, også videre til Auschwitz. Kun seks av de jødene som satt på Falstad fikk vende hjem fra tysk fangenskap etter krigen.

Falstad står i en særstilling blandt fangeleirene i Norge, på grunn av sin blodige historie. Det kan forklares ved at fanger fra flere store saker, ble sendt til Falstad og senere ble skutt i Falstadskogen. Dette har sammenheng med at leiren sorterte under Gerhard Flesch, Gestapo-sjefen i Trondheim som mange fortalte var den aller verste av de tyske krigsforbryterne i Norge.

På isolatavdelingen var det hovedsakelig dødsdømte fanger, men mange av de øvrige fangene fikk komme ut å arbeide på gårdene om dagene. Kvinner satt også på Falstad, men det ser ikke ut til at de har fått den samme grove behandlingen som mennene. Høsten 1943 ble blandt annet kostholdet lagt om, og forholdene ble bedre. Leiren fikk leveranser via Danskehjelpen, og Falstad hadde ikke lengre preg av "dødsleir" som tidligere. Tallene på henrettelser var mye mindre mot slutten av krigen.

Sydspissen, Tromsdalen (Krøkebærsletta) og Isrenna
Våren 1941 ble Sydspissen etablert som en leir for politiske fanger. Kapasiteten lå på omtrent 100-1200 mann, der de fleste oppholdt seg i kort tid på stedet. Sydspissen var en oppsamlings- og gjennomgangsleir for området nord for Lofoten. Kostholdet på Sydspissen var stusselig, og behandlingen av fangene var også mye dårligere her enn leirene i Sør-Norge. Vaktene var umenneskelige, særlig i begynnelsen fordi det var det mest unge folk som var vakter.

1942 ble Tromsdalen fangeleir bygget på Krøkebærsletta på fastlandet, like øst for Tromsøya. Leiren skulle erstatte Sydspissen sør på Tromsøya som hadde som hadde vært i bruk siden juni 1941. På det meste var det 250 fanger i leiren, der de fleste var norske, politiske fanger og folk som var arrestert for millitær motstand. Omtrent 2000 fanger skal ha vært innom Krøkebærsletta. Fangene led under hard og brutal behandling, og fanger med dødsdom ble henrettet i nærområdet. Fange nummer 2488 var den siste fangen som ble innsatt på Krøkebærsletta 2. mai 1945, og løslatt 4. mai 1945. I dag står minnesmerke over Tromsdalen fangeleir foran Tromstun skole, der leiren en gang lå.

November 1942 ble Isrenna fangeleir opprettet, som var en leir for russiske krigsfanger etter angrepet på Sovjetunionen i 1941. På slutten av krigen satt 735 fanger i leiren på Tromsøya. Russerne hadde dårligere forhold enn norske fanger. Mat- og boforholdene var veldig dårlig, så det hjalp på at fangene ofte arbeidet i nærheten av sivile - under trussel om dødsstraff - kunne stikke til dem litt mat.

Det er en veldig stor usikkerhet om hvor alle fangeleirene befant seg i Tromsø. Fangeleirene Sydspissen, Tromsdalen og Isrenna er vell de som er mest kjent, men diverse kilder sier at det også skal ha vært andre leirer. Blandt annet en leir på idrettsplassen (Vallhalla), Tønsvika, Vågnes, Brensholmen, Berg, Ullsfjorden, Hundbergan, Henrikvik (Kvaløya) og Håkøya. Det er dokumentert at 18 fanger døde i fangeleirene, der to av fangene kjenner vi ikke gravstedet. Grunnen til at så få fanger døde oppe i Tromsø var fordi fangene var nær sivilbefolkningen som kunne forsyne dem med mat og klær.

Kilder:

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License