Folketall og bosetning

Folketall

I Europa var befolkningsutviklingen i middelalderen preget av pest. I 1347-52 herjet svartedauden og folketallet i Norge sank. Gjennom resten av merovingertiden og vikingtiden var det vekst i folketallet, og denne utviklingen fortsatte i tidlig middelalder og ut gjennom høymiddelalderen. I årene rundt 1665 ble det forelagt et landsomfattende manntall, folketallet i første halvdel av 1300-tallet ble da estimert til mellom 300 000-550 000. Nyrydding og gårddeling vitner om betydelig vekst i folketallet i Norge fra vikingtid til høymiddelalder, men grunnlaget svikter for å sette holdbare tall på denne veksten fra fase til fase.

Bosetning

Under bosetningsveksten oppstod det regionale forskjeller. Østlandet hadde de største areal reservene og fikk hovedtyngden av nye bruk og mennesker i høymiddelalderen. Arkeologiske funn tyder på at nordmenn bodde ganske spredt langs kysten i nord. De livnærte seg av fiske, fangst og februk. Noen steder ble det også dyrket litt korn. Inne i fjordene og i det indre av Finnmark rådde samene. De jaktet villrein i innlandet om høsten, hadde vinterboplasser inne i fjordene og drev fiske og fangst ute ved kysten vår og sommer. De eldste norske byene kom utover på 1000-tallet. De var kongelig-kirkelige sentre som trakk til seg handel og håndverk. Norske konger fremmet byutvikling i blandt annet Nidaros, Borg, Oslo, Tønsberg og Bergen. I det norske riket trer 14 steder frem i kildene som byer før 1350. Ved utgangen av høymiddelalderen bodde det likevel ikke mer enn 20 000 mennesker i de norske byene. Bergen var den største byen, med omkring 10 000 innbyggere. Byene var også avhengig av innvandring fra bygdene for å opprettholde sitt folketall.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License