Ottar reiste til England i år 890. Her gav han en muntlig beretning til kong Arthur som ble skrevet ned. Ottar fortalte om sine reiser nordover langs kysten og østover mot Bjarmland (nåværende Russland). Her (områder sør-øst for Kola-halvøya) møtte han innfødte fangstfolk som han synes talte likt finnene. Neste store reise gikk sørover mot Kaupang (Skiringssal) i Vestfold og til Hedeby helt sør i Danmark. Han brukte uttrykket “Norðweg”, eller nordvegen, om vegen han seilte.
I tillegg kom det frem en geografisk beskrivelse av landet og en beskrivelse av nordnorsk stormannsliv. Det er også et viktig poeng at Ottar oppfattet nordmennene som én etnisk gruppe, skilt fra finnene (samene) i nord, bjarmene (østersjøfinske grupper) i nord-øst, vestfinske kvener, svearne (svenskene) i Sweoland i øst og danene (danskene) i Danemearc i sør. Likevel var det hyppig handel og samarbeid mellom de ulike gruppene.
I Ottars beretninger oppfatter han nordmannland som fra Troms til Agder, og neppe forbi dette. Dette stemmer med at østover var det muligens danene som hadde kontrollen. Denne stemmer også godt overens med skaldestrofene om slaget ved Hafrsfjord ved Stavanger. Harald Hårfagre ble kalt krigerhøvdingen for nordmennene på Vestlandet. Fienden var folk fra Viken (området rundt Oslofjorden), trolig med dansk støtte. Harald seiret, og ble med dette overherre, og dette var begynnelsen på samlingen av riket.
Ottars beretning var nøktern, presis og en av de eldste beskrivelsene av Europas nordlige utkant. Den har vært svært viktig for bearbeiding og forståelse av senere arkeologiske funn. En har i tillegg fått mulighet til å få tydelig oversikt over hvordan vikingtiden var i Nord-Norge, der det var fangsthøvdinger som bygde seg opp et tett samarbeid med samene.