Amida fra Somalia
Hei.
Mitt navn er Amida. I Norge snakke vi ofte om dem, oss, vi, de, og dere. For de fleste av dere er jeg en av "dem" og her er en liten del av min historie.
Jeg er født og oppvokst i Somalia, et krigsherjet land på Afrikas horn som mange av dere helt sikkert har hørt om. Jeg ble opprinnelig født i en liten by sørvest i landet kalt Baido, men i 1985, da jeg var 3 år, flyttet jeg og familien min til den somaliske hovedstaden Mogadishu. Somalia var på dette tidspunktet et relativt trygt og stabilt land. Vi hadde en fungerende stat, og det var fred. Jeg sier på ingen måte at generalmajor Said Barre var et prakteksempel av et statsoverhode, men han greide frem til 1985 å holde landet om enn fattig så i det minste stabilt og noenlunde trygt. Grunnen til at vi flyttet til Mogadishu var mangel på arbeid i Baido, i tillegg til at vi hadde mye familie i Mogadishu. Tiden i Mogadishu startet bra, men det varte ikke lenge. Borgerkrigen fikk sin start noen måneder senere idet opprørsgrupper begynte å kjempe imot regimet. Regimet falt seks år senere men krigen tok ikke slutt, ikke engang da FN kom i 1992. Det var da disse styrkene forlot landet at også jeg bestemte meg for å flykte til Europa. Da etterlot jeg meg et land i krig, to døde foreldre og én eldre stridende bror som jeg den dag idag fortsatt ikke vet om er i live.
Jeg fikk hjelp til å flykte av menneskesmuglere, som jeg gav alt jeg eide. Selve ferden foregikk over flere uker og under livsfarlige og kummerlige forhold: De førte meg til Libya, hvor vi så ble plassert 200 mennesker i en container på et stort lasteskip som fraktet oss nordover til et da ukjent sted som het Bergen i et lite land mot nord kalt Norge. Iløpet av denne ferden døde flere titalls mennesker, mange av dem barn, før containeren til slutt ble åpnet nede på havna av norsk politi. Jeg ble så plassert på asylmottak i Oslo. Jeg trenger neppe si at den første tiden i Norge var et gigantisk kultursjokk. Norge hadde en helt annen kultur enn den jeg var vant med, og jeg brukte mange år på å lære meg deres skikker. Videre forstod jeg ikke språket og jeg kunne heller ikke engelsk. Jeg kunne heller ikke skrive eller lese, så jeg stod nesten helt uten muligheter for å kommunisere med noen andre enn de fra mitt eget land. Dette betyr at da jeg begynte på norsk ungdomsskole så hadde ikke skolen noe tilbud for meg: Jeg kunne rett og slett for lite. Det hele endte med at jeg det første året bare satt bakerst i klasserommet uten å gjøre noe før jeg omsider kom inn i en IFK-klasse. Jeg bodde på asylmottak i 4,5 år mens jeg ventet på å få svar på den første asylsøknaden min, som sa at jeg hadde midlertidig oppholdstillatelse til fylte 18 år som mindreårig asylsøker. Da jeg i år 2000 fylte 18 søkte jeg for andre gang. Den fikk jeg avslag på i 2003, fordi kampene hadde roet seg i Somalia. Jeg følte imidlertid ikke at det ville være trygt for meg å returnere til Somalia, så jeg brukte min tredje og siste ankemulighet og i løpet av perioden det tok å få svar på den (sent i 2006) brøt det på nytt ut krigshandlinger og islamistene i ICU klarte på sommeren 2006 og erobre Mogadishu samtidig som de kontrollerte de sørlige delene av landet. Jeg fikk godkjent oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Det vil si at jeg har oppholds- og arbeidstillatelse, men at disse tillatelsene kan bli inndratt på et hvilket som helst tidspunkt når situasjonen i Somalia evt. måtte bli trygg/stabil nok.
Fra 1995 til 2006 er det 11 år. Jeg gikk altså i 11 år uten å vite om jeg fikk oppholdstillatelse eller ikke, og nå må jeg fortsatt gå og være redd for at jeg vil bli sendt tilbake dersom situasjonen blir "bra nok" i fattige Somalia. Norge på sin side er et veldig rikt land med universelle helseordninger av høy kvalitet, respekt for menneskerettighetene, gratis skolegang, stabilitet, og ikke minst mye penger. Norge står i en særposisjon til å ta i mot flyktninger som virkelig trenger det, både økonomisk og politisk sett. Jeg sier ikke at Norge skal ta i mot all verdens flyktninger. Det jeg imidlertid skal gjøre er å appellere til deres rettferdighetssans. Er det virkelig humant og la en asylsøker vente i 11 år, jeg gjentar 11 ÅR på endelig svar? For så å gi en form for oppholdstillatelse som kan trekkes tilbake når myndighetene måtte ønske? Jeg var 13 år da jeg kom, idag er jeg 32 år gammel. Når jeg nå i ettertid ser tilbake ville jeg heller hatt et endelig avslag da jeg var 18 enn den midlertidige oppholdstillatelsen jeg har fått nå. Den midlertidige oppholdstillatelsen samt tiden det tok å få behandlet søknadene mine har gjort at jeg aldri har kunnet gå ordentlig igang med livet mitt, at jeg holdes i en form for limbo. Om jeg er en av de flyktningene som virkelig trenger oppholdstillatelse er nok en sak det finnes delte meninger om, meninger som jeg ved flere anledninger har fått slengt etter meg på gata. Noe av det første jeg gjorde da jeg kom til Norge var å sende et brev til en tremenning av meg som bor i Egypt. Hennes umiddelbare reaksjon var at Norge "høres ut som et paradis!"
Et paradis for hvem, ville jeg svart henne idag.